– Nå nylig leste jeg en av Roy Jacobsen.
– En av disse fra Helgelandskysten?
– Ja, «De usynlige». Det var en veldig fin skildring.
– Nattbordet spør seg selv jevnlig om man selv ville ha klart et slik liv. Selv om man dermed får en innsikt i ens egen inkompetanse og sarthet som ikke er så lystig.
– Det er nok ikke noe vi kunne hoppet rett inn i uten videre. Jeg er født på Ibestad utenfor Harstad, men vokst opp i Telemark, jeg vet nok mer om slit i innlandet enn på kysten. Da jeg var åtte, var jeg gjetergutt på Rauland, ble vekket i femtiden for å melke geiter og kuer for hånd og ta dem ut på beite.
– Jaggu, du har fått føle litt på det!
– Det var nøysomt. Faren min vokste opp på Rennesøy utenfor Stavanger, hans far var rektor men hadde en jordlapp for å skjøte på lønna, faren min har vært flink til å formidle om oppveksten.
– Hva fikk deg til å velge «De usynlige»?
– Det var kona!
– Det er gjerne slik.
– Jeg kjøpte den siste til Vigdis Hjorth for å lese i ferien, og anbefalte den til henne, den var veldig gripende. Og hun hadde med seg Jacobsen og anbefalte den til meg.
– Ferie med klasse, dette her. Ikke noe fråtsing i fiktive mordgåter!
– Jeg leser det også. Det er kosestoff. Jeg er særlig glad i de historiske bøkene til Ken Follett. Og til han norske … Ikke han bergenske …
– Nesbø? Men alle kan jo navnet hans?
– Jo, han også … men det var Tom Kristensen jeg tenkte på!
– Viktig bok for deg?
– Når jeg ser i bokhylla, så er det «Papillon» som peker seg ut. Vi har adoptert to døtre fra Colombia og var på ferie på Isla Grande utenfor Cartagena, med 1800 mennesker og ingen biler. Det fikk meg til å tenke på øya Papillon flyktet til fra Djeveløya, der han kunne leve det gode liv. Det var en god, tykk bok.
– Å! Å lese om dette som tenåring, det satte mange prosesser i sving! Enkelte i denne spalten oppgir at «Shantaram» har gitt dem noe av den samme følelsen, selvopplevd fortelling om en australsk skurk som havner i indisk fengsel.
– Den må jeg notere meg.(Vilkår)

Olav Madland