– Du skal holde foredrag om «Personvern som konkurransefortrinn» på DN-konferansen i slutten av november. Men for denne spalte ligger konkurransefortrinnet nettopp i å snoke i andres personlige saker! Hva har du på nattbordet?
– Nå om dagen ligger det stort sett en Iphone og en barnebok der.
– Sånn er det blitt.
– Akkurat nå går det i «Gutta i trehuset».
– Den går igjen her! Hva gjør den populær?
– Den er helt sprø, rett og slett. Jeg tror ungene synes det er underholdende. Nå har hovedpersonene bygget trehus på 65 etasjer, men får problemer med byggetillatelse. Å anlegge et haibasseng er visstnok forbudt.
– Fare for at dette skaper litt vel uoppnåelige forventninger til hvordan barnas eget trehus kommer til å bli?
– Jo, samtidig tenker jeg at det skaper en kreativ tankegang, og fører til ideer som senere blir satt ut i livet.
– Hvis de skaffer seg basseng i voksen alder, undersøker du det forhåpentlig nøye før du selv hopper uti. Føler du at du klarer å finne frem til andre nye barnebøker, eller blir det mye repriser fra egen barndom?
– Jeg er kjedelig jurist nå, men har vært politimann, og har alltid likt krim. Og ungene synes politimenn er spennende, så vi har lest en del av Jørn Lier Horst om «Detektivbyrå nr. 2». Det er virkelighetsnært og godt skrevet. For egen del kan det bli Jo Nesbø i ferier og på lengre flyturer.
– Men med din bakgrunn må man bli litt irritert av krimgenren også?
– Det er klart. En erfaring som tidligere politimann er i hvor stor grad man jobber i team. Forestillingen om den ensomme, alkoholiserte ulven som løser drapssaker på egen hånd ligger fjernt fra realitetene. I en drapsetterforskning med Oslo politikammer og Kripos blir det fort titalls personer som er involvert.
– Hva? Løses ikke alt i bakrus og med ladd våpen i hanskerommet?
– Men det som slår meg, er hvor mye god research man kan finne i krimbøker. Tungrodd byråkrati, stilen på lederskapet, ressursproblemer, alt dette kan bli tatt på kornet.(Vilkår)

Henrik Dagestad