– Uff, da.
– Første spørsmål er alltid: Hva har du på nattbordet?
– Akkurat nå har jeg «Legacy of Spies» av John le Carré, på engelsk. Den har så frodig og godt språk.
– Hva handler den om?
– Han går helt tilbake til Smiley, det er en slags oppsummering av gamle saker.
– Bror Stende – mesterspion. Hva tror du?
– Heh, nei, jeg tror ikke det.
– Grunnet rettskaffenhet i alle situasjoner, eller simpelthen mangel på pokeransikt?
– Jeg er ikke noe god på hemmelighetskremmeri.
– Hva vil du si er typisk lesing for deg?
– Det blir en del krim og spenning. Akkurat nå har jeg lest en del av franske Pierre Lemaitre, «Alex» og «Irène». På norsk, da.
– Ai, endelig noen som nevner noen andre krimforfattere en de fem, seks skandinaviske gjengangerne. Skiller Lemaitre seg fra annen krim?
– Jeg synes det er et annet driv, ja.
– Unormalt mange referanser til mat, kanskje? «For et grusomt mord, Jean-Luc! Men regarde! Denne blåmuggosten må stamme fra området Sangre du Fou Fa! Kan det være en tilfeldighet?»
– Haha, nei. Det var ikke spesielt mange referanser til mat.
– Fortell om en bok som har vært viktig for deg.
– Jeg ble grepet av «Stoner», der man virkelig kunne fornemme en sorg og en lengsel. Den var viktig sånn.
– En i denne spalten sa noe veldig vakkert, at han så på mennesker han møtte på en annen måte etterpå. Hvem vet hvilke dybder de rommer.
– Ja, man får øynene opp for det.
– Hva fikk deg til å velge den? Gruppepress på jobben? Aviser?
– Jeg tror det var anmeldelser. Det var artig at en gammel roman kom frem igjen på den måten.
– Hva leste du som barn?
– Da gikk det også mye i krim?
– Alistair MacLean?
– Ja. Og Desmond Bagley. Det var stort i ungdommen. En bok jeg gjerne skulle lest igjen, forresten, er «Klokken i Makedonia» av danske Knud H. Thomsen. En ganske fornøyelig bok.(Vilkår)

På nattbordet: Bror Stende