– Dette klaffer ikke så godt med spalten din. For der har jeg klokke og mobiltelefon.
– Aha, men responsen er ferdigformulert og klar: I resten av huset er det til gjengjeld fullt av bøker?
– Det er faktisk det, etter å ha jobbet mesteparten av voksenlivet mitt i Gyldendal.
– Har du lest alt du har tatt med hjem?
– Ikke alt. Kona har lest mye mer skjønnlitteratur enn meg. Selv leser jeg ting som neppe blir bestselgere, akkurat nå for eksempel Byrådets budsjettforslag. Det blir neppe folkelesning.
– Hvem skal vi skylde på? Byrådet eller folket?
– Man kan kanskje skylde på kommune og politikere som ikke er flinke nok til å fremstille dette, det handler jo om ting som i høy grad påvirker byens innbyggere. Men evnen til å gjøre det tørre spennende er som kjent ikke så utbredt.
– Har du allikevel noen utgitte, tradisjonelle bøker liggende fremme?
– Biografien til Stoltenberg er jeg ikke blitt ferdig. Det er jo et politisk miljø som jeg selv har vært en del av. Og så skal jeg også lese Vigdis Hjorths «Arv og miljø». Hun kjenner jeg for så vidt også fra politiske sammenhenger.
– To tilsynelatende forskjellige bøker som knyttes sammen av at du har vært til stede mens noen av hendelsene har utspilt seg!
– Faktisk, jeg har jo det.
– Tidlige leseopplevelser?
– Disse GGG-bøkene leste jeg mange av, «Gyldendals gode guttebøker». Men uten at jeg kan redegjøre for hva jeg opplevde, seksti år senere.
– Nattbordet husker selv en sterk lojalitet til merkevaren. Dette til tross for at bøkene var vilt forskjellige.
– Ja, men allikevel følte jeg at hvis det sto GGG på dem, så var de noe for meg.
– Nattbordet mistenker at ungdomsbøker nå kanskje er blitt litt for gode og spennende. Motivasjonen til å gå videre til nesten ubegripelige klassikere blir dermed svekket. Slik sett var GGG akkurat passe. Hvordan er det med konsentrasjonen, like god som alltid?
– Ja, det vil jeg si. Selv om hukommelsen ikke er like god, uten at det spiller så stor rolle i denne sammenheng.(Vilkår)

På nattbordet: Ivar Johansen