– Der har jeg Yuval Hararis «Sapiens», og siste bind i «Norges Fiskeri- og Kysthistorie».
– For å ta Harari først, er det noe du kan bruk i politikken, dette her?
– Jeg er jo filosof, og denne lar tankene flyte. Samtidig tenker man jo «har ikke denne boken vært skrevet før?». At det skulle ta menneskeheten så lang tid å komme frem til en bok om menneskehetens historie.
– Har du vært borti hans neste, «Homo Deus»?
– Jeg er både glad i historie og i å spekulere om fremtiden, så den ser jeg frem til. Man legger seg jo lagelig til å bomme voldsomt når man skriver om fremtiden slik.
– Han anslår at menneskeheten nok ikke lenger eksisterer slik vi kjenner den om to hundre år.
– Det er både fascinerende og skremmende. Da Arne Næss ble spurt om menneskehetens fremtid, svarte han at han var pessimistisk med tanke på de neste hundre årene, men optimist etter det.
– Angående den andre boken på nattbordet: Fått lært deg noe nytt om kyst og fiske?
– Det er et voldsomt verk, med mange detaljer. Dette går inn i det store prosjektet om å beskrive Norge som havland. Vi lever fremdeles i skyggen av romantikken og forestillingen om at nordmenn stammer fra Jotunheimen.
– Her er vi tilbake til Hararis tese om den store fortellingen som binder menneskemasser sammen! Finnes det andre land som har samme type spenning i selvforståelsen?
– Finnenes «Kalevala» utspiller seg i innlandet, og svenskenes selvforståelse også.
– Med «Vi, de druknede» tar jo Carsten Jensen opprør med danskenes selvbilde som grisebønder, der de egentlig var en kystfartsnasjon.
– Danskene, også, ja.
– Amerikanernes «badlands», arabernes ørken, islendingenes dyrking av månelandskapet. Alle dyrker steder der det ikke går an å bo!
– Haha, ja. Det er forestillingen om det rene. Frem til 1800-tallet var Nordland fylket med flest innbyggere i Norge. Det er ikke så rart, tilgang til havet og dyrkbar mark gjorde det mulig å bo der. At ikke havet fremstilles som «hjertelandet» i Norge er absurd.(Vilkår)

På nattbordet: Torgeir Knag Fylkesnes