– Jeg har så mye rart liggende at jeg er nødt til å ha tre skuffer! Men det aller viktigste for meg er å ha blyant og papir liggende fremme. Når man våkner opp på natta med en god idé, er det lett å tenke at «det er jo helt glassklart! ikke nødvendig å notere det ned, det husker jeg!» men neste morgen er det helt vekk! Jeg har også DN liggende der, særlig hvis jeg ikke har klart den vanskelige sudokuen i løpet av morgenen.
– Hva med den hjerterå varianten?
– Nei, men jeg tar den vanskelige hver dag. Jeg har også ting av Frode Øverli og Mort Walker liggende. Som bedriftrådgiver og foredragsholder så blir jeg slått av hva de greier å få plass til av innsikt og snert på en liten stripe. Det er helt fantastisk! Ellers liker jeg John Grisham. Jeg bruker ham blant annet til å friske opp engelskkunnskapene, leser med overstrykingspenn så jeg kan merke ordene jeg må slå opp senere.
– Skal man tro Grisham, er det helt utrolig hva jusstudiet kan munne ut i. Skulle du blitt advokat?
– Jeg har tenkt jeg skulle bli både det ene og det andre! Jeg er fæl til å prate, så kanskje jeg kunne vært skrankeadvokat? Han svensken som døde... Stieg Larsson, han skrev også bra. Jeg husker ellers at jeg leste boken som senere ble til filmen «Rambo», «First Blood» av David Morrell, det må være førti år siden. Den var så spennende at jeg måtte ta den med på jobb, kunne ikke legge den fra meg!
– Har du bunkret opp til påsken?
– Nei, for da får jeg barnebarna på besøk. Og hos bestefar er alt lov! Jeg har tenkt at når jeg er død, skal de tenke «bestefar var jammen snill», så er de snille mot sine egne barnebarn.
– Men leser du for dem?
– Jeg har prøvd med Asbjørnsen og Moe, det er de ikke noe interessert i! Men «Bukkene bruse på spa» kan de lese om igjen og om igjen, de kan den utenat. Men det de liker aller bes,t er historier fra min egen barndom, frå å hoppe på isflak, henge etter biler og gå på epleslang.
– Hva leste du i egen barndom?
– Jeg lå på sykehus med kyssesyken, da hadde jeg rekord på fem Morgan Kane-bøker! Og jeg husker godt «RelsaFus» av Kjell Aukrust, hvordan den fikk meg til å le til jeg skreik.(Vilkår)

På nattbordet: Eivind Smith