– Der ligger det mye rart. Det er en del krim, helst på engelsk. Jeg reiser mye og er storkunde på flyplassenes bokhandel. Jeg liker at det er pageturnere, slik at man kan glemme jobben en stund.
– Noen særlige forfatterskap du følger?
– Harlan Coben og Lee Child. Og de tidligere Grishambøkene.
– Hva skiller eldre fra nyere Grisham?
– Jeg føler han har begynt å gå på autopilot. Jeg leste nylig «Sannheten om Harry Quebert-saken» av sveitsiske Joël Dicker, den hadde et helt fantastisk plott. Og så har jeg en bekjent, Camilla Grebe, som nylig fikk den svenske bokhandlerprisen for «Husdjuret», sist leste jeg «När isen brister».
– Nattbordet er alltid takknemlig for krimlesere som kan nevne andre forfattere enn de to, tre mest kjente. Det er en utrolig paretodistribusjon blant krimforfattere. Men hvor kjenner du Camilla Grebe fra?
– Grebe og jeg jobbet sammen i Proctor & Gamble i Stockholm. Jeg var hennes første sjef, og hun var den første jeg var sjef for. Siden har hun sagt opp for å skrive på heltid. Ellers like jeg bøker som tar for seg menneskesinnet. Milan Kundera leste jeg på fransk i studietiden. Andre, i senere tid, er Elena Ferrante, og «A Little Life» av Hanya Yanigihara. Så krim og slike bøker, det er de to typene som oftest ligger på nattbordet.
– Hvem gir deg tips? Er du helt prisgitt flyplassbokhandlenes i og for seg utmerkede personale?
– Mannen min er veldig flink til å foreslå bøker. Ellers googler jeg meg frem.
– Du nevnte at du leser Kundera på fransk, selv om han er tsjekker blir vel dette faktisk romanenes originalspråk.
– Ja, men jeg tror ikke jeg klarer å lese romaner på fransk lenger.
– Hm. Grunn nok for Tine til å gjøre et riktig angrep på det franske marked.
– Vi eksporterer vel litt Jarlsberg dit. Kundera var min første opplevelse med ordentlig litteratur. Og så ble jo «Tilværelsens uutholdelige letthet» filmatisert også.
– Fungerte filmatiseringen, synes du? Ofte konkluderer man jo med at «boken var bedre».
– Absolutt, jeg har sett den et par ganger.(Vilkår)

På nattbordet: Kathrine Mo