– Jeg var heldig at du ringte nå. Selv om det er stor skam jeg ikke har lest den før, serien til Roy Jacobsen fra Helgelandskysten. Jeg har kommet midtveis i «Hvitt hav» nå.
– Her gjentar Nattbordet seg selv: Jacobsen formidler en mentalitet som er i ferd med å gå ut av tiden på en måte som ikke kan gjøres på annen måte enn gjennom romanformen.
– Jeg er selv vokst opp på en liten øy og kjenner igjen mentaliteten og nøysomheten, hvordan alle ressurser betyr noe. Og jeg merker det også i språket.
– Hender det ofte at du leser nyere norsk skjønnlitteratur?
– Jeg må innrømme at akkurat det er min dårlige samvittighet. Men jeg har lest klassikere. I barndommen var jeg en ekstrem lesehest, og drømte om å bli norsklærer. Siden studerte jeg nordisk, før statsvitenskapen tok meg og jeg datt av lasset. Og nå blir det så fort til at man sitter med nesen i mobiltelefonen.
– Nettopp, selv for de av oss som hadde ganske bra rennefart i utgangspunktet.
– Og jeg føler Roy Jacobsen er i ferd med å bli en ny klassiker. Men vi skrev nylig en leder om lesing blant unge. Det kom en ny undersøkelse og der ser man tydelig at mens «kulturkjerringene» holder lesingen oppe går det nedover særlig blant unge.
– Kan du huske din første voksenbok?
– Jeg var en sånn som leste Gorkij og «Sagaen om isfolket» om hverandre. Jeg hadde besteforeldre som var NKPere med alle russerne i bokhyllene. Og jeg leste mye Frøken Detektiv også, men jeg vet mange er nedlatende til det.
– I ettertidens kranke lys er det noe forsonende med at Frøken Detektiv var bra nok til at barn fikk opp volumet i lesingen, men ikke så bra at leserne ble værende. Problemet med noe populærlitteratur i dag er at det er for bra. Man kjeder seg ikke nok til å dra frem Solzjenitsyn.
– Og jeg var glad i Selma Lagerlöf, og Olav Duun var jo fra hjemtraktene. Hans Kinck ble på en måte «min» forfatter. I senere tid er det kanskje Cormac McCarthys «The Road» som har gjort mest inntrykk.
– Krim?
– Frode Granhus og Jan Mehlum.(Vilkår)

På nattbordet: Tone Sofie Aglen