Det er ikke hver dag statsminister Jens Stoltenberg roses for «trailblazing leadership» i klimapolitikken. Det hjelper å invitere gjester fra utlandet.

Regjeringens klimamelding er utsatt. Men mens opposisjonen og miljøbevegelsen venter utålmodig på regjeringens plan for å kutte norske utslipp i 2020, er Stoltenberg opptatt med å redde verden. Igjen.

Det var FNs generalsekretær Ban Ki-moon som roste Norge for «banebrytende lederskap» da han møtte pressen sammen med Stoltenberg og miljø- og utviklingsminister Erik Solheim på konferansen «Energy for all» i Oslo igår.

– Et visjonært initiativ, sa Ban.

Han fortalte om sin egen oppvekst i et strømfattig Korea der han leste lekser i skinnet fra stearinlys. I dag er det drøyt 1,3 milliarder mennesker som ikke har tilgang til strøm. Det nye norske energi- og klimainitiativet «Energy+», som ble lansert på konferansen, handler om hvordan flere mennesker kan få tilgang på strøm uten at CO2-utslippene øker samtidig. Norge har så langt fått med fire i-land og fem u-land, samt blant annet Verdensbanken, flere FN-organisasjoner og Det internasjonale energibyrået (IEA).

Initiativet er inspirert av de norske regnskogmilliardene. I 2007 lovet Norge tre milliarder årlig til vern av regnskog. Norge betaler for dokumenterte resultater. Det samme er tanken med det nye energiprosjektet. Det er resultater som skal utløse støtte, ikke gode intensjoner. Resultatene vil blant annet handle om i hvilken grad et land gir private investorer større trygghet rett og slett fordi, som Stoltenberg sa igår, «dette er ikke mulig uten private investeringer».

Et eksempel på et prosjekt Norge kan komme til å støtte, er på Maldivene, øystaten som holder på å synke i havet på grunn av klimaendringer. Maldivene bidrar selv til sin våte grav ved at landet baserer energiforsyningen på diesel. Landet trenger en overgang til fornybar energi for å nå sitt mål om å bli karbonnøytralt innen 2020. Et annet eksempel er fra India, der Norge samarbeider med Storbritannia om å etablere et fond for elektrifisering av landsbyer.

Ingen avtaler er inngått til nå, og mye er uklart om hvordan det hele faktisk skal fungere. Men det finnes penger på bistandsbudsjettet for å sette i gang neste år. Fra 2010 til 2012 er beløpet som skal brukes for å støtte ren energi, økt fra 800 millioner til 1,8 milliarder kroner.

Og også her er erf#229en fra regnskogprosjektet noe av det som ligger bak. I de internasjonale klimaforhandlingene seilte regnskog opp som et stadig viktigere tema. Men ingen visste helt hvordan det kunne bakes inn i en klimaavtale, hvor pengene skulle skaffes eller hvordan det kunne sikres at pengene faktisk gikk til skogvern. Da Norge la milliardbunken på bordet, satte det fart i alle disse prosessene.

Kanskje kan energiinitiativet bidra til noe av det samme. For tiden virker det som om de internasjonale klimaforhandlingene pågår i et veldig mørkt rom der det knapt nok er stearinlys. Problemet er både manglende politisk vilje og manglende tillit mellom rike og fattige land.

En av de store utfordringene handler om hvordan rike land skal støtte klimatiltak i den fattige delen av verden. Det er enighet om å etablere et nytt grønt fond. Men det kommer neppe særlig mange dollarene inn i fondet før det blant annet er trygghet om at pengene går til gode prosjekter.

Samtidig er det stor usikkerhet om fremtiden for den type klimaprosjekter i u-land som Kyotoavtalen åpnet for med den grønne utviklingsmekanismen, forkortet til cdm. Systemet er tungrodd, og det er vanskelig å være sikker på klimaeffekten fordi det handler om støtte til enkelttiltak. Flere har tatt til orde for et system som i stedet ser på hele sektorer i et land samlet.

I «Energy+» er nettopp tanken å se utviklingen i hele energisektoren i et land under ett, ikke hver vindmølle eller hvert vannkraftverk for seg. Initiativet er dermed relevant både for det grønne fondet og mulige systemer med klimahandel mellom rike og fattige land i en ny klimaavtale, dersom det en dag blir noe av.

Er det «trailblazing»? Litt tidlig å si. Kan det bli mislykket? Utvilsomt. Men uansett: Det må være bedre å tenne lys i en fattig stue enn å forbanne mørket i internasjonale klimaforhandlinger.

Kjetil B. Alstadheim er kommentator i Dagens Næringsliv
Følg @kjetilba på Twitter
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.