I samfunnsøkonomi er det velkjent at todelt prising – «Netflix-metoden» – kan gi samfunnsøkonomisk effektivitet selv i markeder der selger har monopolmakt.

Nettopp derfor er professorene Kurt R. Brekke og Odd Rune Straume, i en replikk i DN 5. august til min kronikk 24. juli, for snare med å avfeie Netflix-metoden som betaling for vaksiner og medisin. Argumentasjonen deres har flere svakheter:

De hevder at norske pasienter uansett får tilgang til legemiddelet gratis. Dette er irrelevant så lenge det ikke er pasienten selv som tar beslutningen. Beslutningstageren, legen, tar forhåpentlig hensyn til skattebetalerens marginalkostnader så vel som til skattebetalerens helse.

De skriver at det er totalkostnaden på legemiddelet som er avgjørende for myndighetene. I så fall betaler vi nå for mye per legemiddel, og vi kan redde liv dersom vi heller betalte en abonnementspris til produsenten for å kunne få tilgang til porteføljen av legemiddel til kostpris.

De påstår at ifølge økonomisk teori vil kostnaden øke ved todelt prising. Dette følger kun fordi standardteorien forutsetter at selger setter prisen alene. Om det er kjøper som designer avtalen, blir det motsatt, og med forhandlinger blir utfallet rimeligere.

Det finnes rett nok andre argumenter mot Netflix-metoden. For eksempel er det vanskelig å skrive gode kontrakter når det er umulig å forutsi fremtidig konkurranse eller etterspørsel. Metoden vil neppe være egnet for alle legemidler, men når det gjelder Hepatitis C, for eksempel, har Australia alt spart store summer, og amerikanske delstater følger etter.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.