Kronikk av Janne Haaland Matlary, publisert i Dagens Næringsliv 31.12.12.
Hva er viktig å merke seg når vi går inn i dette året som slutter på -13? Alle de overtroiske som ventet dommedag 21.12, kan jo ha grunn til bekymring. Og aldri har det vel vært flere nordmenn som tror på auraer, lyskrefter og annet dill. Det er første faretegn ved nasjonens tilstand.
Slik mangel på realisme og fornuft er ikke bra når verden er blitt stadig mer risikofylt. Nettet kan brukes til så mangt, fra terrorisme til svindel og innbrudd i egne datanettverk. På tross av dette er nordmenn naive som få, legger ut stadig mer personlige opplysninger om seg selv. Sårbarheten er enorm, og det er daglig angrep fra både hackere og fremmede makter på norske nett. Denne naiviteten ser vi også når nordmenn reiser – og de reiser langt og lenge. Naiviteten kommer til å straffe seg. Ute i verden gjelder ikke norsk lov. Men personlig ansvar tar vi ikke. Hvis ikke staten sørger for oss, går det som regel ille. Vi får stadig mindre selverkjennelse og motstandskraft som personer og som nasjon i en verden som krever stadig mer av den enkelte.
Nordmenn lever i en slags boble av innbilt sikkerhet, som om verden er et annet sted. Europas krise er fjern, og interessen for Europas geopolitiske betydning er null eller negativ, slik vi så da fredsprisen gikk til EU. At Europa har integrert slik at krig på kontinentet er en umulighet i dag, er totalt uinteressant for oss. Når islamister med europeiske pass blir en realitet også her og til og med drar i felt for å bekjempe norske soldater, er også det nokså fjernt og angår oss ikke. Man er indifferent.
Er det ikke utrolig at vi selv etter Breiviks terrorangrep ikke anser terror som noen stor fare?
Jeg sitter med et stort datamateriale basert på intervjuer, og slås av at nordmenn faktisk later til å tro at vi er «annerledes» og at terrorister egentlig ikke vil angripe oss av den grunn. Terrorangrepet har ikke gjort oss mer på vakt, ikke fått opp bevisstheten om farer i vårt eget samfunn, men ser ut til å anses som et slags unntak: et unntaksvis angrep på unntaket blant jordens nasjoner. Dette bildet opprettholder vi kollektivt selv om PST melder om farer for spesielt islamistisk terror mot norske mål.
Petroleumsinn-tektene sørger ikke for norsk rikdom på lengre sikt. Kun folk som strever etter å bli best, kan skape slik bærekraft
Denne bobletilværelsen er farligst av alt. Den gjør at vi ikke tenker riktig. Et samfunn uten økonomisk bærekraft kan ikke overleve på lengre sikt, det er innlysende. Det vi skal leve av, sies det alltid, er hjernekraften. Men kompetansen er ikke på topp i Norge, vi har penger – nå – men bruker dem ikke til å bygge denne kompetansen. Min kollega Torger Reve på BI siterer en driftig kar på Bryne på Jæren som har omstilt seg mange ganger, for han er «best og dyrast» – det vil si: Er man dyrest, må man også være best. Men norske skoler er langt under pari, kunnskap har liten status, og foreldre bryr seg søtten om ungene deres går på en god eller en dårlig skole.
Er det noen som frykter fremtiden her til lands? Noen som er så bekymret som de bør være? Jeg ser det ikke.
Tvert om er det staten vi stoler på, staten som er det norske gudssubstitutt. Vi er fornøyde med middelmådighet i skole og til og med i høyere utdannelse. Det sier alt om hvor galt vi prioriterer som nasjon.
For der ute i den virkelige verden er det beinhard konkurranse, og nordmenn må heve seg i den eller tape. Men det er som om vi ikke vil høre om realitetene. Globaliseringen skaper ett marked, også for kapital og investeringer, flinke folk og teknologisk utvikling. Dette er EUs store bekymring, hvordan bli best når man er dyrest. Men det bekymrer ikke oss, selv om vi er dyrere enn EU. Tvert om er det ingen drive for å bli best i det som teller – hjernekraften – kun i sporten. Vi har en uføreprosent som er skyhøy, og det lønner seg ikke å jobbe for mange.
Økonomisk bærekraft ligger i bunnen av all sikkerhet og utvikling. De rike – Kina og Russland – ruster opp. Petroleumsinntekten sørger ikke for norsk rikdom på lang sikt. Kun folk som strever etter å bli best, kan skape slik bærekraft. Det forutsetter en helt annen respekt for og holdning til kunnskap enn det vi har i dag. Vi går faktisk i feil retning: Det settes ikke krav, hverken til elever eller foreldre, doktorgrader lønner seg ikke, skolen har et håpløst preg av 68-ernes pedagogikk den dag i dag.
Når man ser Norge utenfra, ser man et folk hvor altfor mange har en falsk følelse av trygghet og regner med at staten skal ta hånd om deres liv fra vugge til grav. Derfor blir man også fornøyd med middelmådighet og stiller ingen krav til seg selv. Man har isolert seg i sin egenproduserte boble.
Så pris boblene i glasset i kveld, men punktér alle andre!
Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap, Universitetet i Oslo.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.