Når jeg hører Clash-slageren «Guns of Brixton» i seig, nedstrippet, aftenkjole-i-røykbuleversjon er jeg egentlig allerede solgt. Vokalist Camille avleverer den politiske postpunklåten på en så deilig og pirrende doven måte at pistolene i Brixton høres ut som om de er av et langt mer organisk materiale enn stål, om du skjønner.
«When they knock at your front door, how you gonna come, with your hands on our head or on the trigger of your gun?»
Nytt på nytt. Bandnavnet i seg selv er et språklig kinderegg: Nouvelle Vague oversatt til engelsk blir new wave som er den musikalske skattkisten der bandet har hentet låtene sine fra. På fransk er det navnet på den franske filmbølgen på 60-tallet anført av Jean Luc Godard, som er følelsen det franske bandet tilfører sangene. Og endelig blir nouvelle vague til bossanova oversatt til portugisisk, som jo er rytmen bandet trekker inn.
Et genialt ordspill, men er resultatet like bra?
Det høres ut som tråkig heismusikk på papiret. Men dette er franskmenn, ikke tyskere. Nouvelle Vague har bestemt seg for å rappe de gode melodiene og ta bølgen en gang til. De franske multiinstrumentalistene og produsentene Marc Collin og Olivier Libaux har strippet 13 sanger og gitt dem en ny akustisk drakt av filmpop- og bossanova-arrangementer.
Full, men pen. Jeg kan høre de dype sukkene helt hit: Var ikke Depeche Modes «Just Can`t Get Enough» bra nok som den var? Joda, men rumbarytmene gir sangen en helt ny dimensjon, for å si det mildt. Og da er coverversjoner på sitt beste. Når Melanie Pain fremfører «This Is Not A Love Song» (P.I.L.) på frangelsk med kontrabass, kassegitar og trompeter blir det nesten en kjærlighetssang likevel.
XTCs «Making Plans For Nigel», Tuxedomoons «In A Manner Of Speaking» og Killing Jokes «Psyche» kler faktisk den enkle litt naïve bossanovaen. La gå at «A Forest» (The Cure) og «Teenage Kicks» (Undertones) kanskje blir litt vel søvnige og easy listening.
Men når Camille synger «I drank sixteen beers and started a fight & I'm rolling down the stairs too drunk to fuck» på Dead Kennedys udødelige klassiker er det blitt en helt ny og rufsete partylåt. Hun høres faktisk ut som om hun er for full til noe annet enn å synge.
Dessuten er hun både penere og mer sjarmerende enn Dead Kennedys.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.