Matfinken ligger på hjørnet av Torshovgata, akkurat der hospitsstrøket nedover Vogts gate plutselig skifter ham og blir til kaffe-latte-deluca-land for ungdommelige Torshov-beboere.
– Det er liksom helt uforutsigbart her. En tirsdag kan det være smekk fullt og torsdag helt tomt, fortalte Pepper, som ofte passerer restauranten på kveldstid.
Denne dagen var det rolig i det intime restaurantlokalet. Tre-fire bord var fylt av lokale gjester, som koste seg med mat og god vin.
– Så surt som det er ute, kunne de gjerne fyrt på peisen, sa Salt.
Matfinken har en liten a la carte-meny, som ser forlokkende ut, til vanlige restaurantpriser.
Det som trekker folk er «Matfinkens meny», en serie på seks retter, der gjesten selv velger hvor mange han spiser. Her slipper man lett unna med 375 kroner for tre retter – eller 480 for fem.
Kam-kunst. Salt og Pepper var klare for fire retter. Pepper gjorde seg litt vanskelig og ønsket spesialbehandling.
– Kan jeg få lammefilet fra a la carte-menyen i stedet for oksefilet?
Kelneren trakk litt på det, fortalte at kjøkkenet ikke lot henne gjøre sånt, men gikk likevel med på å ordne det.
– Vi må kanskje ta litt ekstra betalt, for det er en dyrere rett, men ikke mange kronene, advarte hun.
Gjestene styrte unne vinmeny og bestilte en deilig flaske Faiveley fra Burgund i stedet.
Pepper nikket fornøyd da tre voksne kamskjell kom på bordet – stekt med perfeksjon – og intelligent parret med jordskokkrem og soyasmør.
– Det er en kunst å grille kamskjell riktig. Det kan de her, konstaterte Pepper.
Salts marinerte asparges med serranoskinke og pesto levde også opp til forventningene.
Rett nummer to, en ovnsbakt ishavsrøye med safranpotetpuré fulgte raskt etter.
– Godt, men savner kanskje det lille ekstra, mente Salt.
Blodig slutt. Kelneren skjønte av seg selv at gjestene trengte en liten pustepause før kjøttrettene.
Det hadde begynt å tømmes i lokalet da hovedrettene kom på bordet.
Salts oksefilet var lettstekt, på grensen til blodig.
– Men veldig godt. Det får meg til å lure på hvorfor jeg så ofte bestiller det mer stekt når jeg spiser rødt kjøtt. Det er jo slik som dette det bør være.
Salts lammefilet var mør, og smakte utmerket. Den hadde imidlertid blitt litt overbehandlet og var mer grå enn rosa inni, uten at kjøttet var blitt tørt eller smakte dårlig.
– Det føles rart å klage over at det er for mye stekt når det smaker og føles slik man forventer, men det er jo best rosa.
Kokken hadde gjort det enkelt, og de to rettene kom med samme tilbehør, potetterte og sopp. Til gjengjeld hadde servitøren unnlatt å ta de ekstra kronene i betaling. Greit nok.
Til kjøttet drakk Salt og Pepper rødvin fra Matfinkens ålreite utvalg på glass.
Rett i manko. Før kvelden brått tok slutt, kom kelneren med en god jordbærsorbet. Det neste som kom var regningen.
– Var ikke det litt rart? Jeg hadde tenkt å spise dessert, og det hadde vel du også, sa Pepper.
– Egentlig. Men den sorbeten gjorde susen for meg, så jeg kan godt stå over, sa Salt.
De eneste som burde føle seg snytt er egentlig restauranten, som bare tok betalt for tre retter fra gjester som egentlig ville ha fire...
Regningen på nesten 1400 kroner føltes som et behagelig godt kjøp.
I bunn og grunn serverer Matfinken veldig god mat for pengene, og det føles mer som strøkskafé enn fin restaurant. Ingen dårlig kombinasjon for en spontan middag ute.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.