Å SI AT MAN LESER Playboy på grunn av artiklene, er en av de virkelig store troverdighetsdreperne man kan ytre – på linje med at man kanskje har røkt, men aldri inhalert. Like fullt er det sant at Playboy også har vært kjent for kvalitetsintervjuer og sterke skribenter, og det er denne arven som nå forsøkes dratt frem i lyset i en antologi som kun inneholder tekster fra bladet, uten et eneste foto.
Boken gir samtidig et innblikk i forhistorien til magasinet, som ble grunnlagt av den unge tegneserietegneren Hugh M. Hefner. Hefner, som blant annet hadde skrevet en oppgave i sosiologi om Kinsey-rapporten, var tegner for bladet Esquire, men ble så forarget over at det ikke ville gi ham lønnspålegg, at han sverget på å starte en konkurrent.
Og skal vi tro Hefs venn Buck Henry, som bidrar med kommentaren "Hvordan jeg oppfant Playboy", avgjorde tilfeldigheter mye av bladets profil. Da en usikker Hef spurte hva han burde satse på, skal han ha lirt av seg at det eneste som kan få menn hektet på et blad, er en naken dame som hopper i ansiktet på dem. Og hvis man først skulle appellere til kjønnsdriften, kunne man like godt markere det med en kanin til maskot – derav den berømte logoen. Bare Henrys forslag om at et blad som skulle appellere til kaninen i mennesket, også burde bli trykt på salatblader, var visst det eneste som ikke ble tatt til følge, om vi skal tro vennen.
Øverste og nederste hylle
I sin første leder beskrev Hefner idealleseren som en mann som "gjerne blander en cocktail, lager en hors d'ouevre eller to, setter på litt stemningsmusikk og inviterer et kvinnelig bekjentskap over for en avslappet diskusjon om Picasso, Nietzsche, jazz og sex".
For å bygge opp under denne leserens idealiserte selvbilde, skulle bladet by på kvalitetsinnhold ved siden av de pirrende bildene. Man gikk inn for å spre ryktet om at det nye bladet betalte bra – og slik gjorde man seg uunnværlig for forfattere med mer talent enn penger. Opprinnelig skulle novellene også ha erotisk tilsnitt. Men da man fikk en redaktør som mente temakravet var en tvangstrøye for kvaliteten, åpnet det for at stadig mer anerkjente forfattere ville dra nytte av honorarsatsene. Novellene av storheter som Jorge Luis Borges, Gabriel Garcia Marques og Margaret Atwood er antagelig det minst leste i bladet, men pengene er godt investert i å øke den kulturelle prestisjen og har bidratt til å gjøre det delvis stuerent.
Det er ikke overraskende rekken av litterære kanoner redaktør Hefner kjører frem i bokform. Folk som Vladimir Nabokov, John Updike, Woody Allen og Norman Mailer, men også kvinnelige storheter som Joyce Carol Oates og Nadine Gordimer, publisert ved siden av nonne-, sekretær- og svigermorvitser som ikke bærer synlige preg av å ha blitt oppdatert på de 54 årene bladet har eksistert. Hefner kompromisset aldri på at det høykulturelle og det folkelige kunne blandes, men det særegne er at han fikk så mange andre til å anerkjenne en så fremmed kontekst. Hvor store var det de honorarene var igjen?
Silketrukket tidsmaskin
De normene bladet i sin tid ville bekjempe – prippenhet på alle plan – er forlengst henvist til nostalgiens bakevjer, og det skal i dag langt mer til for å sjokkere enn et par nakne pupper. Snarere har vel Playboys lette underholdning glasert med et tynt lag av raffinement og høykultur aldri vært riktigere enn i dag. Bladets grunnholdning om å appellere til individualister som velger og vraker i høyt og lavt, vulgært og vesentlig, har aldri vært mer mainstream enn nå – selv om yngre konkurrenter som FMH i dag selger bedre på 81-åringen Hefners gamle oppskrift. Det er talende for magasinets vei fra skitten understrøm til kulturelt ikon at vi i Oslo fant boken om Playboy på den radikale bokhandelen Tronsmo.
Marilyn Monroe var bladets første forside- og utbrettpike, og mye tyder på at Playboy nå har en kulturell status som magasinverdenens svar på Monroe: hverken cutting edge eller provoserende vulgært, men et nostalgisk ikon for glamour- og kjendiskulturens barndom, en glossy tidsmaskin tilbake til en plysjtrukket fortid.
Nå kan den i alle fall studeres uten alle de sjenerende bildene.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.