Ekebergrestauranten er for spesielle anledninger, det har jeg alltid ment, sa Salt.
– Da kan vi vel si at dette er for spesielle spesielle anledninger, smilte Pepper.
De hadde vaglet seg på Ekebergrestaurantens såkalte gourmetveranda i funkisfestningens andre etasje. Her, litt nærmere himmelen, er forretningsideen at det skal være enda litt finere enn i den store restauranten nede. Fra vindusbordene kan man dessuten se ned på almuen som drikker øl på den store terrassen, hvis man da klarer å ta øynene fra utsikten, som klart spiller hovedrollen her oppe. Den spartanske, hvite verandaen er så godt som fri for utsmykning; bare varmelampene gir veggene et rødlig skjær når skumringen kommer.
På verandaen serveres kun faste menyer: en femretter til 595 kroner og en syvretter til 695. Et blikk på menyen avgjorde saken: alle syv.
Svevende småretter. Antall retter er forøvrig et svevende begrep på verandaen. Før og under måltidet kom det trillende diverse overraskelser: Litt ørret på flatbrød her, litt serranoskinke med pepperkrem der, samt litt løyrom og rabarbrasorbet innimellom, slik at totalen kom opp i 11 store og små innslag, pluss deilig, nybakt grovbrød.
Og la det med en gang være sagt: Rettene er fornuftig dimensjonert og tempoet avslappet, man blir ikke stappmett. Tvert imot kunne kokken kanskje vært litt mindre sparsommelig her og der. Hvorfor bare et halvt grillet kamskjell til forretten? Den smakte forøvrig fortreffelig med en klatt gåselevermousse, spisset med hakket grapefrukt og balsamico. Deretter fulgte en agurk-currysuppe med litt kålrot og salt oksetunge – en sviende kontrast til den milde curryen.
Vakkert og kledd. De andre bordene var definitivt preget av spesielle anledninger, paret nærmest så ut til å feire sin egen forlovelse, og lenger unna var det visst rund bursdag på gang. Verandaen er også et sted for de velkledde, men man bør kle seg etter forholdene.
Selv om en tykk plastduk skal skjerme mot vind og vær, dro det likevel kaldt utenfra denne kvelden, og plasten er heller ikke nok til å stenge brølet fra Mosseveien ute.
Nå kom den hyggelige og påpasselige servitøren med nydelig, gyldenstripet piggvar, servert med syrlig appelsinskum, shitakesopp og en mild gresskarsaus.
– Fisken er akkurat passe tilberedt og full av grillsmak, konstaterte Pepper.
– Ja, denne har fiskeren vært heldig med, sa Salt. – Og hvis vi hadde nøyd oss med femretteren, ville dette vært en av rettene vi ikke ville fått.
En delt asparges. Hovedretten var kalv i to formater – ytrefilet og bryst. Begge var ren nytelse og kom med trøffelsaus og en kraftig løkmarmelade.
Men her hadde kokken spart litt igjen – kjøttet kom med en eneste liten asparges, som pussig nok var delt på langs.
– Kanskje det er gjort for å skape en illusjon av mer asparges, spekulerte Salt. Sjarmøretappen var lang og god – tre oster spisset med en gorgonzola for viderekomne, en iskald jordbærsuppe med yoghurtsorbet og til slutt en rikholdig dessert av eplemos, krem, hasselnøttkaramell med mer.
– Det smaker som en god, gammeldags dessert: tilslørte bondepiker, mente Salt.
– Vel, dette er så syndig at vi kanskje kan kalle det en avslørt byfrøken, foreslo Pepper.
Regningen for aperitiff, to ganger syv retter og to flasker vin kom på over 2700 kroner, med andre ord en skikkelig utskeielse.
– Men en sjelden gang skal man tillate seg å skeie ut, sa Salt
– Javisst, sa Pepper. – La oss håpe at neste sjeldne gang kommer snart!(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.