Utslippene fra brenningen som skjer i stor skala i Russland, Afrika og Midtøsten tilsvarer 70 millioner personbiler. På norsk sokkel er gassfakling strengt regulert, og bare lov som sikkerhetsfakling når det er uregelmessigheter i produksjonen.
Statoil-sjef Helge Lund er med i en gruppe som akkurat nå skriver på en rapport om hvordan verden innen 2030 kan sikre bærekraftig energi til alle, doble energieffektiviteten og doble andelen fornybar i den globale energimiksen. Rapporten skal leveres til FNs generalsekretær før en konferanse i Rio i juni i år.
Lund har selv valgt gassfakling som sitt og Statoils tema, og har uttalt at målet er å slukke flammen på oljeplattformene og lyse opp et mørklagt kontinent.
- Vi må få ytterligere trykk på dette i 2012, sa han til DN i desember.
Krevende realitet
Oppfølgingen av den ambisjonen ligger hos Statoils klimadirektør Hege Norheim. Hun avviser at det er de internasjonale selskapenes uvilje til å følge samme regler hjemme og "ute" som er problemet.
- De internasjonale selskapene er partnere i dette arbeidet. Det er ikke det som skaper vanskeligheter, men realiteten som er krevende. Å få slutt på faklingen krever at mange kommer sammen i land som har andre utfordringer som de prioriterer høyere, sier Hege Norheim.
Desidert størst mengder gass brennes av i avsidesliggende områder på land i Russland, deretter følger Nigeria, Iran og Irak og en rekke afrikanske land. Mens Russland har bedret seg noe de siste årene, øker faklingen i Irak.
Fakling har skjedd så lenge man har produsert olje. Når oljen hentes opp, kommer det gass med på kjøpet. Fordi oljeselskapene ikke har noe å bruke gassen til der den utvinnes, og de ikke har bygget egne rør eller terminaler for gassen, brennes den av. Metangassen omdannes til CO2, som er mindre skadelig for klimaet. Selv om det er lite gass i forhold til olje i hvert felt der dette skjer, kunne gassen som brennes opp gitt energi til store mengder familier som i dag lever uten tilgang på elektrisk lys. Hvert år brennes gass som kunne dekket 30 prosent av Europas gassforbruk, eller tilsvarende 30 prosent mer gass enn produksjonen på norsk sokkel hvert år.
Når det planlegges oljeutvinning i Norge, må det også legges planer for hvordan gassen i feltet skal håndteres. Enten sendes den inn i gassrørene på sokkelen, hvis det finnes noen i relativ nærhet, eller sendes den tilbake i reservoaret. Det er mye av årsaken til at norsk olje- og gassproduksjon lenge har vært blant de reneste i verden.
Krever rask utvinning
- Myndighetene i landene må stille krav og legge til rette for bruk av gassen. Men i mange tilfeller har de større interesse av at oljeproduksjonen- , og dermed inntektsstrømmen til landet, kommer raskest mulig i gang. En gasshåndtering vil ofte utsette oljeproduksjonen, sier Norheim.
Dermed skjer det helt motsatte - hvis selskapene søker om en utbygging der det skal tas hensyn til gassen, kan de få avslag.
- Det å få landene til å se verdien i gassen er en del av jobben. Mange ting må skje samtidig, men det er mulig for det, sier Norheim.
Nå i mars og april er det møter for å finne måter å trappe opp innsatsen i Verdensbankens gassfaklingsinitiativ som Statoil var med å starte for ti år siden (Se faktaboks)
For at gassen skal brukes til noe fornuftig må det finnes lange rør, eller et lokalt marked.
- Det er ikke behov for ny teknologi i stor grad, men å etablere verdikjeder for bruk av gass i land med svært liten betalingsevne eller hvor volumene i den enkelte verdikjeden blir liten, sier Norheim.
Subsidierte priser
- Angola jobber veldig mye med dette, og etterhvert som olje- og gassproduksjonen har økt har man klart å komme fremover. Man bygger LNG-anlegg, men det krever store investeringer, og er del av lange verdikjeder som involverer mange, sier Norheim.
Samtidig spiller nasjonal politikk en stor rolle. I Nigeria er det subsidierte energipriser. Da myndighetene forsøkte å endre dette tidligere i år førte det til voldsomme protester. Befolkningen føler at dette godet er det eneste de får tilbake for nasjonens rikdom. For internasjonale selskaper betyr det imidlertid at det er ekstremt lite lønnsomt å bygge ut infrastruktur.
Les mer: Fagbevegelsen i Nigeria avblåser aksjoner
- Det er ikke enkelt. Det er ikke nødvendigvis slik at vi skal tjene penger på å selge gassen, men ofte står ikke ikke investeringene og inntektene i forhold til hverandre. Utfordringen er at det er små gassvolum enten langt fra folk eller langt til havs. Å legge rør til land eller folk krever veldig store investeringer. Skal du omdanne gassen til kraft eller våtgass må det være et marked for det, forklarer Norheim.
Noe som hjelper umiddelbart er om det gjøres stor gassfunn i samme område.
Noen steder minskes problemet litt gjennom bruk av lagring og levering i containere og trailere.