«Verk og bruk» er i lovsammenheng en betegnelse som stammer fra 1800-tallet, og som var myntet på de store (vann)kraft-baserte industribedriftene vi da hadde. Betegnelsen er brukt i skattelovene fra 1882, den er gjentatt i skattelovene fra 1911, og på nytt i vår någjeldende skattelov fra 1975, hvor fast eiendom, objektet for eiendomsskatten, er definert slik:
«Til faste eigedomar vert rekna bygningar og tomt som høyrer til, huslause grunnstykke som hagar, lykkjer, vassfall, laste-, opplags- eller arbeidstomter, bryggjer og liknande og likeeins verk og bruk og annan næringseigedom.