Nyliberalisme er en dårlig diagnose på Norge, mener elitekorpset av norske statsvitere.
Ingen står opp om morgenen og sier jeg er nyliberalist forklarte Civita-sjef Kristin Clemet igår. Har hun rett, burde nyliberalistene få seg en egen dato i NRKs mytekalender. 19. oktober, dagen for børskrakket i 1987, kunne vel passe.
Skal man tro et bredt utvalg av menings- og taleføre mennesker, de fleste på den politiske venstresiden, er imidlertid Norge de siste tiårene oversvømmet av nyliberalistisk ideologi. De mest bekymrede mener nyliberalistiske politikere har brutt ned gode norske sosialdemokratiske likhetsverdier. De har skapt et samfunn der det er større forskjell på fattig og rik, mens de har gjort grådighet og egoisme til sitt styringsverktøy. Dette har skapt mer pes og slitasje blant offentlig ansatte som er underlagt new public management , mens vårt statlige arvesølv fra Televerket til Statoil er sendt på børs, strømprisene går i jojotakt, og selv trauste lokalpolitikere i Nordland spiller på Wall Street.
Mellom disse to oppfatningene er det et sprik, og dermed har Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo satt 27 professorer og andre forskere på saken. Clemet snakket igår da resultatet i form av boken Nyliberalisme - ideer og politisk virkelighet ble lagt frem.
Det var en ganske avkjølende seanse rundt en bok, som i siste setning konkluderer med at de empiriske analysene viser at nyliberalisme kun er en delvis treffende samfunnsdiagnose .
Men ettersom det tar 369 sider å komme frem til denne slutningen, må jo nyliberalisme som politisk idé og praktisk politikk være noe mer enn ren myte.
Norsk unntak
Blant forskernes funn er at Norge i liten grad kan regnes som et spesielt nyliberalistisk samfunn, hvis en bruker variabler som privatisering og offentlig styring som målestokk.
Det er foretatt få privatiseringer i Norge, en langt vanligere form for reform har vært fristilling og markedsbasert organisering i offentlig sektor.
Samfunnsutviklingen de siste tiårene har i minst like stor grad vært offentlig ekspansjon. Den offentlige andelen av BNP har holdt seg forholdsvis stabil, mens oljemilliardene har veltet inn. Det er blitt hundre tusener nye offentlige ansatte.
Ifølge forskerne har det også vært stor stabilitet i utviklingen, mens regjeringer har kommet og gått. Det er stort sett retorikken som varierer.
Nordmenn er heller ikke spesielt nyliberalistisk anlagt, ifølge forskerne, som blant annet har studert holdninger til privatisering og belønningssystemer. Det varierer imidlertid i tid. Det var et oppsving i nyliberalistiske holdninger før valget i 2001, noe som bidro til den borgerlige valgseieren. Siden svingte det andre veien
Velgernes negative innstilling til oppfattede nyliberalistiske tendenser i Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet har bidratt til at velgerne har rømt fra disse partiene.
Uten plan
Dermed er nyliberalismen alt annet et bevisst politisk oppbrudd fra en sosialdemokratisk harmoni. Den er kommet litt her og litt der, som svar på et mer komplisert samfunn. Kommuner får nye oppgaver som ikke lar seg løse alene, dermed kommer de bedriftslignende interkommunale selskapene. Da kvinner som arbeidskraftsreserve var brukt opp, startet strevet for å finne mindre arbeidskraftsintensive løsninger.
Men dermed har resultatet ofte vært dårlig planlagt. Kompetente byråkrater deregulerte elforsyningen fra 1990 på en måte andre land senere har kopiert, mens privatiseringen at Telenor etterlot selskapet som et politisk uhåndterlig semimonopol. Og mens den sittende regjering ikke orker tanken på statlig finansierte privatskoler, har partilederen i SV satt sitt politiske liv i pant på at privat sektor skal skaffe barnehageplass til alle. Mens elsektoren er blitt markedsbasert og internasjonalisert, er de erklært politiske (og uoppnåelige) målet om at Norge skal være selvforsynt med kraft i et normalår blitt bevart.
Forskerne bak boken om nyliberalismen konkluderer rituelt med at her trengs mer forskning. Spørsmålet er om det ikke også trengs mer gjennomtenkt ideologi. Hvis den rendyrkede nyliberalist ikke finnes i Norge bør hun finnes opp.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.