Er det noe Naomi Klein raskt gikk lei av i kjølvannet av suksessen til hennes «No Logo», var det nok alle kommentatorenes antydninger om at hun selv ikke var så lite av en merkevare. Boken hadde en smekker og tidsriktig design, Klein har et fingerknipsende og gatesmart språk og bokens teser kunne brukes til å forklare nesten alt. Hvordan kunne en som var så åpenbart dyktig på branding tillate seg å kritisere merkevareindustrien?

En lignende lettvint argumentasjon vil kunne brukes mot hennes nyeste bok, «Sjokkdoktrinen». Hennes påstander her er så sjokkerende at, vel... hvordan kan hun være motstander av økonomisk sjokkterapi?

Ingen motstand etter sjokk
Kleins tese i «Sjokkdoktrinen» er som følger: For å implementere de radikale økonomiske virkemidlene til de mest vidtgående markedsliberalistene må befolkningen i et land utsettes for et så drøyt og smertefullt sjokk at de ikke yter motstand. Av og til må dette sjokket regisseres, som ved Augusto Pinochets kupp i Chile i 1973. Andre ganger har markedsliberalistene naturen på sin side, som med tsunamien i 2004, eller orkanen Katrina i 2005. I kjølvannet av disse ulykkene ble skolevesenet i New Orleans helt privatisert og knapt noen offentlig skole gjenoppbygd, i sørøst-Asia ble katastroferammede områder solgt til turistindustrien.

For leseren virker påstanden til å begynne med nesten grotesk konspiratorisk. Den store stygge ulven hos Klein er den nylig avdøde økonomen Milton Friedman og hans «Chicago School». Friedman, slik Klein relativt ukontroversielt fremstiller ham, så på enhver innblanding av staten i markedet som en uting, som et hinder i kommunikasjonen mellom behov og etterspørsel.

Dersom staten ikke blandet seg inn, ville det produseres akkurat tilstrekkelige og gode nok ting av arbeidere som fikk akkurat nok betalt til å kjøpe de tingene de lagde. Problemet for økonomer, i motsetning til for eksempel fysikere, er den fortvilte mangelen på gode laboratorier. Det man trengte var land der alt var gått skikkelig på tverke, så man kunne bygge et ideelt kapitalistisk system opp fra bunnen av.

Torturmetoder
«Sjokkdoktrinen» starter med at Klein oppsøker et kanadisk offer for et bokstavelig talt hallusinatorisk ondskapsfullt, CIA-sponset program på femti- og sekstitallet for å undersøke hvordan man best kunne «utradere» en personlighet gjennom bruk av forskjellige torturmetoder. Slik Klein ser det, finnes det en klar sammenheng mellom bruk av tortur og sjokkmetoder for å innføre markedsliberalisme i land der befolkningen ikke ønsker dette. Koblingen er ikke bare metaforisk i den forstand at en befolkning må bli desorientert og glemme hvem de er som følge av en forferdelig naturkatastrofe eller krig. Den er også helt manifest, i den forstand at innføringen av Friedmans økonomiske systemer i tredje verden konsekvent fører med seg tortur av politiske opposisjonelle.

Klein hevder ikke at tortur ikke forekommer under andre regimer. Derimot tegner hun et bilde der Chicago-skolen blir seende svært så skyldig ut i forhold til menneskerettighetsbrudd i store deler av verden. Problemet med mye av menneskerettighetsarbeidet som har vært utført, mener hun, er at i anstrengelsen for å ikke virke partisk har man nærmest konsekvent unngått å se på de underliggende årsakene til tortur, og i stedet konsentrert seg kun om ren katalogisering og fromme ønsker om «rettssamfunn».

Det som gjør «Sjokkdoktrinen» til et farlig verk for Kleins meningsmotstandere, er at hun tydeliggjør en sammenheng som tidligere har fått lite oppmerksomhet. Verktøyet leserne her får ihende er svært så lett å bruke til å tolke verdensutviklingen. President George W. Bush holdt nylig en tale om hvordan USA ville støtte Cubas «entreprenører» etter kommunistregimets fall; for den som hører klipp fra denne talen på radioens nyhetssendinger samtidig som man leser Klein får ordene raskt en temmelig odiøs klang. For vil ikke en riktig krise på Cuba gjøre det lettere å innføre systemer befolkningen kanskje ikke ønsker?

Til tider fristes man til å se sammenhenger der forfatteren ikke gjør det selv. Hun beskriver Hizbollahs velferdssystem i Libanon som et mottrekk til sjokkterapien landet utsettes for fra markedsliberalistene. Men man kunne også tolket Hizbollah som ganske durkdrevne brukere av sin egen form for sjokkterapi. Ved å provosere frem en krig de ikke kunne vinne militært, forsterket de en offerrolle hos befolkningen som de siden kunne trekke fordeler av.

Naomi Kleins grunnleggende politiske prosjekt lyder hverken heroisk eller spennende: mer Keynes, mindre Friedman, mer middelvei, færre ekstremiteter. Til gjengjeld vil hennes fremstilling av markedsliberalister som «fundamentalister» nok gi gjenklang hos mange av hennes lesere – og vekke tilsvarende motbør hos hennes motstandere. Som med «No Logo» blir dette en bok det er vanskelig å komme utenom.

Bjørn Gabrielsen er litteratur-anmelder og kommentator i Dagens Næringsliv(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.