Vestlige sentralbanker har et svare strev med å selge budskapet sitt om dagen. Samtidig som husholdninger og bedrifter må håndtere en kraftig oppgang i leve- og produksjonskostnader, sørger pengepolitikken for en ekstra kalddusj via hyppige og store rentehopp.
Hastverket med å stramme inn i pengepolitikken skyldes den spektakulære oppgangen i konsumprisene både i inn- og utland. Den er i sin tur en konsekvens av flaskehalsene som oppsto i kjølvannet av pandemien, og nå også energikrisen i Europa.
Skepsisen kan høres i ordskifter overalt: Kan dette virkelig være nødvendig? Hvordan kan Norges Bank (og de andre sentralbankene) tro at de skal kunne drepe en slik type prisvekst med høyere renter?
Svaret er at sentralbankenes helomvending, fra klampen i bånn til et solid trykk på bremsepedalen, først og fremst handler om risikohåndtering. De er i en form for brannvernmodus. Terrenget (les: økonomien) må kjøles ned for å redusere faren for at den unormalt høye inflasjonen sprer seg ytterligere og i verste fall fører til langsiktige, strukturelle skader på økonomien.
Faren for ytterligere spredning er overhengende med den usedvanlig store knappheten på arbeidskraft. Bedriftene byr over hverandre for å få tak i arbeidskraften de trenger for å møte etterspørselen etter varene og tjenestene de tilbyr. I USA, der markedskreftene slår raskest gjennom, har lønnsveksten skutt fart. Den er på sitt høyeste siden 1984, og det er lite tegn til at den oppadgående tendensen bremser.
I Europa, inkludert Norge, er det større innslag av kollektive lønnsavtaler med en varighet på ett eller flere år. Det betyr ikke at de økonomiske tyngdekreftene som presser lønninger opp, er satt ut av spill. Det er heller en fare for at de kommer med et tidsetterslep, noe som gjør det mer krevende å vurdere kostnadspresset i realtid. Lønningene må kraftig opp for å veie opp for den sterke økningen i levekostnadene, et faktum som alle lønnstagere nå er svært bevisste på.
Bedrifter som opplever en bratt økning i lønnskostnadene, vil åpenbart ønske å velte disse over i utsalgsprisene. Det vil sørge for å holde prisveksten oppe, noe som igjen vil gi ammunisjon til høye krav i neste runde med lønnsforhandlinger.
Så, hvilken strategi bør sentralbankene gå for?
Mange argumenterer for at sentralbankene burde forholdt seg passiv til den høye prisveksten, slik de gjorde i starten. Med hjelp fra oppløste flaskehalser kan inflasjonsproblemet komme til å gli over av seg selv og bli stående som en dramatisk, men relativt kortvarig kuriositet i den økonomiske historien.
Dessuten kan inflasjonen kanskje selv kjøle økonomien tilstrekkelig ned, via inndragning av kjøpekraft fra forbrukerne, til at effektene på lønnsveksten blir begrenset.
Å satse på at en slik strategi lykkes, fremstår imidlertid som stadig mer risikabelt. Vi er vitne til en urovekkende tendens, der prisveksten er unormalt høy for en stadig bredere gruppe av varer og tjenester. Inflasjonsforventningene blant aktørene i økonomien sklir oppover.
Etter at høy inflasjon har vært førstesideoppslag i avisene i en lengre periode, kan vi som forbrukere ha bli grepet av en viss resignasjon. Vi kan ende opp med å bli mindre prissensitive og tendere til å ta for gitt at prisene øker mye på produktene vi kjøper. I en slik situasjon vil det være lett for bedriftene, uansett hvilke kostnadsøkninger de står overfor, å øke utsalgsprisene videre. En fersk BIS-artikkel peker på disse mekanismene og finner at prisendringene i det siste er blitt stadig mer synkrone på tvers av sektorer.
En passiv respons på dagens høye inflasjon kan i verste fall utløse et regimeskifte, der den lave og stabile inflasjonen vi er blitt vant med avløses av en æra med høy og ustabil inflasjon. Den økonomiske kostnaden forbundet med å komme seg ut av en slik situasjon vil med sikkerhet være stor og innebære en svært høy rente over en lang periode, med tilhørende høy arbeidsledighet.
Sentralbankene er satt til å sørge for et nominelt ankerfeste, slik at aktørene i det økonomiske livet skal kunne stole på at utviklingen i pengeverdien er stabil over tid. En slik tillit er en nødvendighet for å ha en velfungerende økonomi, med høy sysselsetting. I dagens situasjon er det en reell risiko for at det oppstår en dynamikk som kan få tilliten til å forvitre.
Brannverntiltak for å dempe risikoen må derfor settes i gang. Det innebærer kostnader, i form av høyere arbeidsledighet.
Prisstabilitet kommer ikke seilende på ei fjøl, som tidligere sentralbanksjef Svein Gjedrem en gang skrev.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.