Årets lønnsoppgjør braker løs om et par måneder. Representanter for arbeidsgivere og arbeidstagere i norsk industri – det såkalte frontfaget – vil være først ute og sette normen for den generelle lønnsveksten i økonomien.

Partene går til forhandlingsbordet med visshet om at industrien opplever etterlengtet medvind nå.

De som selger varer til utlandet, kan glede seg over en internasjonal økonomisk vekst på stigende kurs. For oss her på berget er det særlig viktig at veksten i eurosonen og Sverige, våre to viktigste handelspartnere, er frisk.

Oljeleverandørindustrien kan i tillegg glede seg over at bunnen i oljeselskapenes etterspørsel ble nådd i fjor. Det gis i disse dager grønt lys for store prosjekter på norsk sokkel. Oljeprisen er i skrivende stund oppe i nesten 70 dollar fatet, noe som nok vil gi økt interesse for å investere i leteaktivitet.

På toppen av dette er kronen mye svakere enn normalt. Det øker sjansen for at både norske og internasjonale kjøpere velger et norsk produkt i jungelen av alternativer. Det bidrar også til høyere lønnsomhet for dem med inntekter i utenlandsk valuta og kostnader i kroner.

Vi har hatt fire magre år med en gjennomsnittlig reallønnsvekst på 0,1 prosent. Det er en sterk kontrast i tiåret forut, som kunne skilte med en gjennomsnittlig reallønnsvekst på 2,4 prosent.

Øyner vi nå starten på en rekyl i lønnsveksten?

Neppe. Moderasjon kommer til å prege lønnsoppgjørene, ikke bare i år men også i de nærmeste årene.

Norske lønnskostnader er nemlig høye. Selv etter en betydelig kronesvekkelse i kjølvannet av oljeprisfallet som startet høsten 2014, var timelønnskostnadene for en norsk industriarbeider i 2016 hele 32 prosent høyere enn hos våre handelspartnere i EU, målt i samme valuta.

Det er langt fra slik at et høyt lønnsnivå er ensbetydende med økonomisk misere og et dødt næringsliv. Den økonomiske veksten har vært høy og stabil i Norge. Underskuddet i utenrikshandelen, når man ser bort fra eksport av olje og gass, har dessuten vært ganske stabilt.

Men vi kan ikke nøye oss med å kikke i bakspeilet.

For det første: Produktivitetsveksten, som måler verdiene vi klarer å skape per timeverk, er lav. I de siste fire har den i gjennomsnitt vært på 0,6 prosent, halvparten av den gjennomsnittlige veksten i tiåret forut. Dette er en utvikling vi har til felles med våre handelspartnere, og vi venter ingen snarlig retur til gamle normaler. Det krymper rommet for reallønnsvekst både ute og hjemme.

For det andre: I perioden da oljeprisen steg bratt var lønnsomheten og dermed også lønnsevnen i petroleumsrelaterte næringer høy. Disse næringene la beslag på en stadig større del av norsk økonomi, og mange næringer måtte følge på for å hevde seg i konkurransen om arbeidskraft. Kostnadene løp løpsk og ble til slutt så høye at selv en oljepris godt over 100-tallet var for lav til å drive lønnsomt. Den nåværende oppturen i oljebransjen er tuftet på dramatiske kostnadskutt, og oljeselskapene er svært opptatt av at ikke kostnadsspiralen fra de foregående ti årene gjentas. Om så skjer, vil det blir mindre aktivitet og færre arbeidsplasser knyttet til norsk sokkel enn det vi nå ser for oss.

Retur til særnorsk, høy lønnsvekst vil trolig føre til tapte markedsandeler for norsk eksport og ubalanser i utenriksøkonomien når olje- og gassinntektene krymper på sikt. I dag ser vi at industriens ordretilgang- og reserver fortsatt er nedadgående, tross tiltagende økonomisk vekst ute og hjemme. Det kan være et tegn på at det høye kostnadsnivået biter, i form av problemer med å vinne anbud internasjonalt.

Det er nemlig ikke bare norske bedrifter som har kuttet kostnader de siste årene.

For å sikre flest mulige arbeidsplasser bør lønnsveksten ute legge sterke føringer for oppgjørene i årene som kommer. Lønnsveksten ute er lav, tross sterke konjunkturer, og kommer neppe tilbake med et brak med det første. Trusselen om utflytting av produksjon til lavkostnadsland og arbeidslivsreformer som reduserer arbeidstagernes forhandlingsmakt, bidrar til det.

Ikke alle er enige i at vi må venne oss til en lavere normal i tiden som kommer. Norges Bank anslår for eksempel en lønnsvekst på friske fire prosent om to år, og en reallønnsvekst på to prosent.

Partene i arbeidslivet ser derimot ut til å være på vår side i dette spørsmålet. Deres forventninger til lønnsveksten fem år frem i tid har falt med ett helt prosentpoeng i løpet av de siste seks årene, og er nå nede i tre prosent.

Tiden vil vise hvem som får rett.(Vilkår)

Han har fått 1,3 tonn reklame i posten
Roger Pihl får mindre reklame i posten, men stadig mer enn man skulle tro.
01:19
Publisert: