For en sentralbank er ryktet som en kunnskapsrik, troverdig og nøytral institusjon alfa og omega. Derfor svir nok konklusjonene fra en nylig publisert studie i anerkjente NBER: «50 shades of QE: Conflicts of interest in economic research».

Den analyserer resultatene fra 54 forskjellige studier på effekten av sentralbankenes verdipapirkjøp – såkalte kvantitative lettelser, «quantitative easing» (QE) – på økonomi og inflasjon i USA, eurosonen og Storbritannia. Funnene bekrefter inntrykket mange, inkludert meg, har hatt en god stund:

  • Studier som er skrevet av forskere tilknyttet sentralbanker finner systematisk større og mer signifikante positive effekter enn andre studier.
  • Attpåtil bruker sentralbankstudier flere positivt ladede uttrykk i omtalen av QE, enn andre typer studier.
  • Og som om ikke dette skulle være nok: Studien finner en tendens til at forfatterne i sentralbankstudier der konklusjonen er klart positiv, i ettertid har opplevd et oppsving i sin karriere i banken.

Hvorfor oppstår en slik skjevhet?

Til sentralbankenes forsvar må det sies at det ikke kan utelukkes at forskere utenfor sentralbanken har sine egne kjepphester, kanskje nettopp et sterkt ønske om å angripe QE. Mange økonomer og finansmarkedsaktører anser denne politikken som svært kontroversiell, og som et opphav til bobler og stor fallhøyde i markedene.

Men det er langt fra vanskelig å se for seg at sentralbanker har en egennytte av at QE blir fremstilt som et effektivt virkemiddel.

De kan ha et behov for å rettferdiggjøre den etter hvert utbredte bruken av QE, eller rett og slett ha en sterk overbevisning om at politikken er effektiv. De kan også ha en oppfatning om, som forskerne i «50 shades»-studien påpeker, at positiv omtale av politikken nettopp kan føre til at den reelle effekten av den blir høyere.

Om budskapet overbeviser, er det altså større sannsynlighet for at aktørene i økonomien anser økte verdipapirkjøp som positivt som fremtidsutsiktene. I beste fall kan det bidra til økt optimisme, som kan holde etterspørselen bedre oppe – nærmest en slags placeboeffekt.

Hvordan kan skjevheten oppstå i praksis?

Studien viser, gjennom en intervjuundersøkelse gjort blant forskningsdirektører i sentralbankene, hvor vanlig det er at ledelsen i sentralbanken har en finger med i spillet i forskningsprosessen. Den er gjerne med på å velge tema for forskningen, ofte i forhandlinger med den som skal utføre den. Det er også vanlig at artikkelen blir gjennomlest og kommentert av ledelsen, og at den må godkjennes av dem før publisering.

Sentralbankene har selvsagt god kjennskap til et tema som QE, og dermed også gode forutsetninger til å kommentere. Praksisen øker likevel risikoen for en skjevhet i favør av mer fordelaktige konklusjoner. Med negative konklusjoner må forskerne gå flere runder og i større grad lete etter alternativer enn om konklusjonene er positive

Forskerne kan på sin side være engstelige for at negative konklusjoner angående QEs effektivitet kan gå ut over deres fremtidige karriere i sentralbanken. De kan også frykte at publikasjonen vil ende opp med ikke å bli publisert dersom budskapet om den førte politikken er for kritisk. Om du har valgt å jobbe i en sentralbank, kan du dessuten ha en forhåndsoppfatning om at sentralbankpolitikk er effektiv. Du kan også ha et ønske om å støtte opp om sentralbankens anseelse i samfunnet.

Noen forskere er dessuten langt nok oppe på rangstigen til selv å ha deltatt i pengepolitikkens beslutningsprosess.

Forfatterne (en av dem selv ansatt i ECB!) er nøye med å understreke at de ikke mener å antyde at sentralbankens forskning bør sees bort fra, eller at sentralbankenes troverdighet er lav. De ønsker derimot å sette fingeren på en interessekonflikt som har fått lite oppmerksomhet, slik at sentralbankene kan vurdere endringer i sine forskningsprosesser for å redusere den.

Incentivene til å påvirke forskningsresultater – bevisst eller ubevisst – i ønsket retning er i mine øyne økende. Det er mildt sagt skrint med pengepolitisk krutt på lager, men alle vet at det ikke er et alternativ for sentralbankene å kaste kortene og innrømme at man er sjakk matt. Det kan føre til mistillit og uro, og påfølgende nedtur både i markeder og økonomi.

Mistanken om at forskningsresultatene fra sentralbankene er i overkant positive til et tema som verdipapirkjøp, er blitt forsterket med denne studien. I verste fall kan den publiserte forskningen i fremtiden bli møtt med økende skepsis eller skuldertrekk. Sentralbankene, som er avhengige av tillit, vil derfor være tjent med sporenstreks å ta grep for å opprettholde den.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.