Om et par måneder inviteres norske økonomer igjen til å gi sine terningkast for regjeringens statsbudsjett. Det vil ikke forundre meg om politikerne, som i skrivende stund lader opp i Arendal før en travel budsjetthøst, er enige om at vi økonomer er en streng gjeng, ja til og med surmaget. Politikerne høster oftest midt-på-treet-karakterer, akkompagnert av strenge formaninger om å utvise større moderasjon.
Dette til tross for at Norge har et rykte som verdensmester i ansvarlighet når det gjelder forvaltning av store naturressurser. I 2001 ble politikerne enige om å begrense seg til å bruke fire prosent av Oljefondets verdi i en normal konjunktursituasjon. Hensikten var blant annet å begrense innvirkningen av svingninger i oljeinntektene på norsk økonomi fra år til år, og å sørge for at oljeformuen også skulle komme senere generasjoner til gode.
Handlingsregelen er ikke bare blitt overholdt, den ble attpåtil strammet inn til tre prosent i 2017.
For dette skal politikerne ha honnør, men bragden er ikke like imponerende som den umiddelbart fremstår. I handlingsregelens så langt 17 år lange levetid har Oljefondet nemlig est ut fra 600 milliarder kroner til 8600 milliarder kroner. Høye oljepriser, god avkastning og – de siste årene – en svak krone har vært de viktigste bidragsyterne. De disponible oljepengene til bruk på budsjettet i et normalår, målt som andel av vår fastlandsøkonomi, økte fra to til 11 prosent i perioden 2002 til 2017.
Dermed har også utgiftene på statsbudsjettet est ut. Med unntak av 2011 er det i den siste tiårsperioden utelukkende blitt gitt gass i finanspolitikken. Tiåret inkluderer to krevende episoder for norsk økonomi, finanskrisen og oljebremsen, der det har vært riktig å stimulere. Men det inkluderer også gode perioder, der politikerne har fortsatt å øke pengebruken på grunn av de svært rikelige budsjettrammene.
Begrepet «budsjettaper» er blitt brukt om poster der bevilgningene har økt mindre enn før, ikke poster som er blitt kuttet helt eller delvis.
Nå peker pilene oppover for norsk økonomi, og arbeidsledigheten er nær normale nivåer igjen. Oljeprisen, som vinteren 2016 var helt nede på 20-tallet, har steget til over 70 dollar fatet. Igjen strømmer det penger inn på bok i Oljefondet. Attpåtil har kronekursen holdt seg svak, til glede for norske bedrifter som konkurrerer internasjonalt og for Oljefondets verdimålinger.
Med et lysere bakteppe bør det bli tøffere tak i forhandlingene.
For det første må pengebruken begrenses for ikke å bidra til ytterligere temperaturøkning i økonomien. Da risikerer man å utløse høyere kostnadsvekst, raskere rentehevinger fra Norges Bank og en sterkere krone.
Enda viktigere: Hensynet til langsiktig bærekraft i statsfinansene roper etter samme medisin. Selv den årlige avkastningen av et gigantisk oljefond kommer til kort når en voksende elefant i statsbudsjettet – utgifter til folketrygd og helserelaterte ytelser – skal dekkes i årene som kommer. Skal man unngå å heve skattenivået ytterligere i fremtiden, må utgiftene på statsbudsjettet, som i 2017 beløp seg til over 1600 milliarder, kuttes så det monner.
Sagt på en annen måte: Ansvar må overføres fra det offentlige til den enkelte eller det private markedet på noen områder.
Jo tidligere man starter innstramningsprosessen, desto bedre. Likevel trekker sterke krefter i motsatt retning. Partiene vet at kutt vil bli møtt med protester fra berørte aktører som blir fratatt rettigheter og goder. Presseomtalen vil bli negativ. Det blir neppe nyhetssaker som roser partiet for å ta grep for å sikre vår økonomiske fremtid, eller som stiller kritiske spørsmål til hvor pengene ellers skal komme fra. Sist, men ikke minst: Velgere er blitt godt vant i løpet av årene som har gått, og det kan straffe seg i neste valg å ta ansvar tidlig.
Det er håp. Mangelen på kuttvilje har gått så langt at ungdomspartiers opprør mot «voksenpartiene» er av det uvanlige slaget:
«Prioriteringer kan gjøre vondt, men er helt nødvendig. (…) Klarer man ikke å prioritere, drukner forvalteransvaret i sluket av gode intensjoner.» Disse kloke ordene skrev KrFUs leder, Martine Tønnesen, i en utfordring til Knut Arild Hareide i DN i sommer.
Terskelen for en sekser på terningen bør være høy. Det er ikke tilstrekkelig å holde pengebruken innenfor handlingsregelen. Regjeringen bør gjøre vanskelige, men nødvendige grep for å slipe ned utgiftsberget.
Tiden er overmoden for å prioritere strengt mellom alle gode formål. Selv med mange penger på bok har vi langt fra råd til å sløse med fellesskapets midler.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
