Skatteutvalget har avgitt sin innstilling. Det foreslår å gjeninnføre en statlig boligskatt etter det gamle mønsteret: skatt på fordelen av å eie egen bolig.
Dette er «gammel vin» som ikke smaker bedre nå enn da denne skatten ble avviklet i 2005.
Jeg er selvfølgelig kjent med mange økonomers argument i favør av å skattlegge egen bolig. I forhold til å leie, innebærer det å eie en egen bolig en skattefordel, fordi leieinntekt beskattes på utleiers hånd. De fleste økonomer, og jeg vil anta nesten et samlet finansdepartement, er derfor tilhengere av boligbeskatning.
Det påstås i denne sammenheng at innføring av boligskatt vil fremme investeringer i produktiv virksomhet. I senere tid hevdes det også fra noen hold at skattlegging av bolig vil ha en gunstig fordelingseffekt, fordi lavere boligpriser vil gjøre det lettere for unge å komme inn på boligmarkedet.
Det siste er en kortslutning. Argumentet om at økt skatt på bolig fremmer effektiviteten i økonomien, er etter min mening også diskutabelt.
La meg ta fordelingsargumentet først.
I hele etterkrigstiden har det vært en bevisst politikk i Norge å stimulere til at flest mulig skal kunne eie sin egen bolig. Jeg mener det har vært fornuftig, og at denne politikken har en utjevnende effekt. Riktignok er det stor forskjell i boligers størrelse og standard. De rike bygger seg store hus og hytter.
Men bak den politikken som har vært ført, ligger kanskje følgende tanke: «La de som har råd til det, bygge stort. Jeg har det like godt i min koie på fjellet på 60 kvadratmeter, uten innlagt vann, som naboen som har bygget et moderne hyttepalass. Koien er min. Vedlikeholdet er overkommelig, og jeg trives med det. I tillegg slipper jeg høye strømutgifter.»
Hva skjer når det innføres skatt på å eie bolig eller hytte?
Det er riktig at prisene i boligmarkedet vil kunne gå litt ned. Men skatten på bolig skal også betales. «Prisen etter skatt» går opp, som alltid når man skattlegger en vare.
La det ikke være noen tvil: Når økonomer foreslår å skattlegge det å eie en bolig (og dermed jevne ut forskjellen fra det å leie), er hele poenget at det skal bli dyrere å eie.
Konsekvensen er med andre ord at færre vil ha råd til å eie, og flere blir henvist til leiemarkedet. Det vil være personer og husholdninger med lave eller midlere inntekter. Folk som har bedre råd, vil fortsatt ønske, og være i stand til å skaffe seg, egen bolig.
Boligbeskatning er altså et brudd med den fordelingspolitikken som har vært ført i mange tiår.
Hva med argumentet om at skatt på bolig fremmer en mer effektiv allokering av kapital?
Det er vanskeligere å avvise dette helt. Fravær av skatt på bolig har sikkert medvirket til at vi har «overinvestert» i hus og hytter. Men har dette gått på bekostning av investeringer i næringsvirksomhet?
Jeg tviler.
Med et bredt tilgjengelig kapitalmarked har jeg vanskelig for å se at våre investeringer i bolig har hindret andre lønnsomme investeringer i næringslivet. Jeg tror snarere de høye boliginvesteringene har vridd konsumet; vi bruker mer tid hjemme i hytter og hus, fremfor på uteliv og reiser.
Jeg mener økonomenes argumentasjon i favør av «fordelsbeskatning» av bolig er selektiv.
Det samme argumentet kan brukes når det gjelder fordelen med å lage egen mat, eller passe egne barn. Det er en skattemessig fordel knyttet til å gjøre ting selv, fremfor å leie hjelp til de samme tjenestene.
Men vi argumenterer ikke for å skattlegge egen matlaging eller barnepass av den grunn. Hvorfor?
Jeg tror svaret er at vi ledes ut i ordninger som strider mot sunn fornuft, eller et samfunn vi ikke ønsker. Av samme grunn mener jeg tanken om boligbeskatning bør legges død.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.