De to har sammen skrevet en rapport på vegne av Greenpeace i forbindelse med at miljøorganisasjonen har gått til sak mot staten for å stoppe leteaktiviteten knyttet til den såkalte 23. konsesjonsrunden fra 2016.
– Jeg synes det er påfallende at alle feilene vi oppdaget gikk i én retning. Inntektene er overvurdert og kostnadene undervurdert, sier Rosendahl om de økonomiske vurderingene som ble gjort i konsekvensutredningen før leteområdene ble åpnet.
Samfunnsøkonomene reagerer blant annet på at staten bare har laget en oppstilling over forventede løpende inntekter og kostnader frem mot 2050. De viser til at vanlig fremgangsmåte er å ta hensyn til renteeffekten og beregne en nåverdi, noe som vil gi langt større tyngde til kostnader som kommer nært i tid enn inntekter som ligger langt inn i fremtiden. De reagerer også på at staten ikke tok med seg oljeprisfallet fra 2014 til 2016 i sine beregninger. Heller ikke CO2-kostnader nasjonalt eller internasjonalt ble tillagt vekt i statens regnestykke. Risikoen for utbyggingsoverskridelser er heller ikke behandlet av staten, til tross for at de to eneste utbyggingen i det norske Barentshavet så langt, Snøhvit og Goliat, gikk på gedigne kostnadsoverskridelser.
I tillegg innvender økonomene at skattesystemet er investeringsvennlig og at det derfor er grunn til å tro at oljeselskaper kan beslutte prosjekter som ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomme. De oppsummerer sine funn slik:
«På bakgrunn av funnene våre er vår konklusjon at Konsekvensutredningen med underrapporter ikke et tilstrekkelig gjennomarbeidet grunnlag for å fatte Lisensvedtaket og for åpningen av 23. konsesjonsrunde», skriver Rosendahl og Greaker.
I verste fall kan Barentshav-aktiviteten ha en negativ nåverdi for samfunnet på ni milliarder kroner dersom myndighetenes laveste funnscenario slår til og alle kostnader tas med i betraktningen, ifølge rapporten.
Leder av Greenpeace Norge Truls Gulowsen kaller statens lønnsomhetsberegninger for slurvete. Han er klar over at staten gjerne hevder at bedriftsøkonomisk lønnsomhet og samfunnsøkonomisk lønnsomhet sammenfaller, og at oljeselskapene derfor er best egnet til å vurdere saken, men han mener det ikke holder.
– Det en glemmer er at staten er en passiv partner med 78 prosent i alle disse beslutningene. Staten dekker altså kostnadene uten egne selvstendige økonomiske vurderinger, sier Gulowsen.
– Det at dette er gått bra frem til for et par år siden, er ikke noe bevis på at det kommer til å gå like bra fremover. De mest lønnsomme feltene på norsk sokkel er sannsynligvis funnet for lang tid siden, sier han.
Olje- og energidepartementet bestrider søksmålet og vil ikke kommentere rapporten før behandlingen i Oslo tingrett. På generelt grunnlag sier olje- og energiminister Terje Søviknes at rollefordelingen mellom staten og oljeselskapene er klar.
– Arbeidsdelingen her er at vi gir rammene, så er det opp til selskapene å gjøre lønnsomhetsvurderingene, sier Søviknes. (Vilkår)