I 2014 var Statoil blant de internasjonale oljeselskaper som gikk inn i Myanmar, eller Burma som landet også er kjent som. Bakgrunnen var åpningen av flere leteområder utenfor kysten av landet, men også en politisk oppmykning som blant annet hadde brakt fredsprisvinner Aung San Suu Kyi ut av sin årelange husarrest. Nå er Statoil blant selskapene som kaster kortene.
– Vi har tatt en beslutning om å gå ut av den lisensen vi har i Myanmar, AD 10 som den heter, etter at vi har gjennomført en periode med studier. Basert på de dataene vi har, tror vi det er små muligheter til å gjøre et kommersielt funn der, sier Statoil-talsmann Erik Haaland.
Han sier at et høyt skattenivå også er bidrar til beslutningen.
«Drill or drop»
Beslutningen kommer i forkant av en såkalt «drill or drop»-tidsfrist myndighetene har satt i mars, da oljeselskapene enten må gå videre med planer for letelisensene, eller levere tilbake arealet.
Haaland mener det langt fra er noen dramatikk i beslutningen. Statoil har i de siste årene fulgt en strategi som legger at selskapet både skal gå tidlig inn i nye oljeområder, men også være klar til å kaste kortene tidlig. Bare siden 2014 har Statoil entret syv nye land og forlatt tre. Haaland mener det handler om å skaffe seg «flere lodd» i det store oljelotteriet.
– Vi går tidlig inn for å få adgang til stort areal til en billigere penge, men vi er villig til å trekke oss også tidligere, sier han.
Det aktuelle flyktningproblemet som har oppstått i kystprovinsen like ved leteområdene er ikke utløsende årsak til at Statoil trekker seg fra landet, men Haaland sier selskapet har fulgt utviklingen tett.
– Det er en svært vanskelig situasjon det vi ser i Rakhine-provinsen. Vi har hatt åpen dialog med Burmakomiteen om hvordan vi skal håndtere dette. Vi ikke hatt folk eller aktivitet i denne provinsen, sier Haaland.
Gir ros
Leder i den norske Burmakomiteen Audun Aagre roser Statoil og mener selskapet har gjort mye for å skaffe seg politisk innsikt i situasjonen i Myanmar, selv om geologien ble utslagsgivende.
– Den politiske situasjonen i Myanmar er ganske skjør. Rohingya-spørsmålet har bidratt til å øke militærets popularitet. Det store spørsmålet ville vært dersom de fant mye gass og de militære tok over makten, hva skulle Statoil gjort da, filosoferer Aagre.
Han er ikke udelt begeistret over at flere utenlandske oljeselskaper nå trekker seg ut.
– Myanmar trenger inntekter og internasjonale selskaper som opptrer ansvarlig. Det er synd at en ikke har funnet mer olje og gass, samtidig som byråkrati og lovverk bidrar til økt risiko for utenlandske oljeselskaper. Man har nok også hatt overdreven tro på høyt skattetrykk, sier han.
Fredsprisvinner Aung San Suu Kyi er nå regjeringssjef i Myanmar, og får internasjonal kritikk for sin håndtering av flyktningkrisen. Aagre understreker at de militære har full kontroll over det de militære selv definerer som sikkerhetspolitikk, deriblant rohingya-problemet.
– Men sivile myndigheter under Aung San Suu Kyi har også ansvar for å finne en politisk løsning for rohingyaene, deriblant statsborgerskap, sier han.(Vilkår)
