– Det har vært et katastrofeprosjekt for Statoil.

Greenpeace-medarbeider Martin Norman er kategorisk etter at Statoil torsdag kunngjorde at selskapet selger sine gjenværende oljesandeierinteresser til Athabasca Oil Corporation for 832 millioner kanadiske dollar. I samme slengen tar selskapet en nedskrivning på mellom 500 og 550 millioner amerikanske dollar i sine regnskaper, rundt 4,5 milliarder kroner. 

Det finansielle aspektet blekner likevel i forhold til både miljø- og omdømmerisikoen Statoil har utsatt seg for, mener Norman. Hvert år siden 2009 har han stilt opp for Greenpeace som Statoil-aksjonær på generalforsamlingene og protestert mot prosjektet fra talerstolen. 

– Det har vært kontroversielt fra dag én, da Statoil presenterte det som et miljøvennlig energiprosjekt i de kanadiske skogene. Det har kostet Statoil mye kapital, også internt i organisasjonen, sier Norman. 

Stor nysatsing

Hele affæren startet for over ni år siden. Like før Statoil overtok Hydros oljevirksomhet på tampen av 2007, klinket daværende toppsjef Helge Lund til med en gigantisk investering som staket ut en helt ny retning for selskapet. For over to milliarder dollar kjøpte han Canadian Oil Sands Corporation. 

Tradisjonelt hadde oljesand blitt ansett for å være den skitneste delen av verdens oljeproduksjon, og befant seg også geografisk og teknologisk milevis fra Statoils kjerneområde, oljeproduksjon fra konvensjonelle felter til havs.

– Dette er ressurser som vil bli utviklet uansett, var Lunds begrunnelse overfor DN for å gå inn i oljesand den gang. 

Videre hevdet han at selskapet skulle drive oljesandproduksjon på et renere og mindre energikrevende vis enn noen andre. Statoil skulle ikke drive med åpne dagbrudd, der feltene lå som stygge sår i terrenget og avfallsprodukter ble lagret i digre bassenger. I stedet skulle Statoil pumpe damp ned i undergrunnen og drive oljen ut på effektivt vis. 

Det var også et annet stort poeng ved oljesandinntredenen. Statoil fikk plutselig hånd om gigantiske potensielle ressurser i bakken, selv om de var vanskelige å utvinne. Det gjorde underverker for Statoils presentasjonsmateriell. 

Da Lund lanserte nye StatoilHydro for investorene i London i februar 2008, var plutselig ukonvensjonelle ressurser en hoveddel av selskapets ressursbase. 

Lyktes aldri

Statoil lyktes aldri med prosjektet. Det innrømmer også internasjonal talsmann Erik Haaland. 

– Vi tar en nedskrivning her, så det viser jo at det har ikke har vært et prosjekt vi ønsker å videreføre, sier Haaland.

Statoil skrinla nesten umiddelbart planene om å bygge et oppgraderingsanlegg for tungoljen. Etter hvert solgte også selskapet 40 prosent av prosjektet til et asiatisk oljeselskap for drøyt to milliarder dollar. Så skrinla partnerskapet planene om å bygge flere faser utover pilotanlegget. For to år siden gjorde Statoil og partneren et makeskifte, der Statoil ble sittende igjen med en del alene. I praksis har denne andelen vært for salg siden da. 

Haaland medgir at målsettingene om mer energieffektiv produksjon heller aldri ble nådd. 

– Målene var basert på utbygging av de ytterligere fasene. Vi bygget bare et pilotanlegg. Vi jobbet hardt med å få ned CO2-utslippene i det, men når de øvrige fasene ikke er blitt bygget ut, har en ikke kommet så langt som tenkt. Målene var langsiktige, sier han. 

Han innrømmer også at den negative omtalen har påvirket selskapet. 

– Vi har ikke vært upåvirket av den oppmerksomheten virksomheten har hatt siden 2007, sier Haaland.

– Men salget er en kommersiell vurdering. Vi ser en oljepris som er betydelig lavere enn den var på det tidspunktet kjøpet ble gjort. (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.