For et drøyt år siden nedsatte daværende statsminister Jens Stoltenberg (Ap) Holden III-utvalget. Utvalget skulle, under ledelse av økonomiprofessor Steinar Holden, «se nærmere på lønnsdannelsen i Norge». I dag leverer utvalget sin rapport.

Holdenutvalget kom på plass i kjølvannet av et turbulent lønnsoppgjør i 2012, da titusener av ansatte i stat og kommuner gikk ut i streik.

Norsk lønnsdannelse har i årevis vært basert på den såkalte frontfagmodellen, som innebærer at det er konkurranseutsatt sektor (frontfaget) som skal forhandle først i lønnsoppgjørene, og som skal legge rammene for oppgjørene i andre sektorer. Slik skal lønnsveksten i Norge tilpasses det konkurranseutsatt sektor kan tåle.

Like fullt har norske lønninger steget vesentlig mer enn i landene rundt oss. For ti år siden lå timelønnskostnadene i norsk industri 26 prosent høyere enn hos handelspartnerne i EU. Nå ligger de 69 prosent over. For en industribedrift i Norge koster en arbeider i gjennomsnitt 308 kroner per time. I Sverige koster industriarbeideren til sammenligning 221 kroner. Prisen i Polen er 38 kroner, ifølge Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene.

Det særnorske lønnsnivået er ikke uten videre et tegn på at lønnsdannelsen er mislykket. Høye lønnstillegg har gått hånd i hånd med lav arbeidsledighet og kraftig vekst i sysselsettingen. Forkl#229en handler først og fremst om hvordan oljen har gitt impulser inn i økonomien via statsbudsjettet og gjennom en kraftig vekst i oljeinvesteringene.

Når stadig mer oljepenger tas inn i økonomien innebærer det nødvendigvis at tradisjonell industri fortrenges og at den kostnadsmessige konkurranseevnen svekkes. Impulsene fra oljen har imidlertid blitt mye sterkere enn ventet, fordi oljepris og oljeinvesteringer har steget vesentlig mer enn noen hadde sett for seg. Etter at handlingsregelen for bruk av oljeinntekter ble innført i 2001, anslo Finansdepartementet at konkurranseevnen de neste ti årene ville svekkes med mellom fire og åtte prosent. Fasit har vist 20 prosent.

For økonomien samlet er det ikke noe stort problem at tradisjonelle industribedrifter bukker under så lenge det fins arbeidsplasser og inntjeningsmuligheter i oljerelaterte næringer. Blant så vel politikere som økonomer er det imidlertid en økende bekymring for at norsk økonomi er blitt sårbar for eksempel for et fall i oljeprisen. Dette er noe av det Holdenutvalget skal drøfte.

At oljen har kunnet drive norsk lønnsnivå i så stor grad, skyldes blant annet at den svært lønnsomme oljeleverandørindustrien dominerer frontfaget. Den høye aktiviteten på sokkelen har gitt leverandørnæringen en formidabel inntjening – og lønnsevne. Statistikken viser at arbeidstagernes andel av verdiskapingen har holdt seg nokså stabil, justert for svingninger i konjunkturene. I industrien økte lønnsandelen markant i kjølvannet av finanskrisen, men har falt igjen de siste årene. Kapitaleierne har med andre ord også fått sitt.

Under fjorårets oppgjør tok Vibeke Madsen, som er sjef i arbeidsgiverorganisasjonen Virke, til orde for at oljeleverandørene skulle få mindre betydning i frontfaget. Hvis den lønnsomme oljeleverandørsektoren ble tatt ut og erstattet med for eksempel prosessindustri, ville det trolig lagt en demper på lønnsveksten i frontfaget. Det ville samtidig lagt en demper på arbeidstagernes andel av verdiskapingen. Det er ikke overraskende om arbeidsgiversiden ønsker en slik modell. Det er ikke like åpenbart at arbeidstagerne gjør det.

Anne Kari Haug er journalist i Dagens Næringsliv

Les også: Høye norske lønninger: - Det går ikke lenger


- Høye lønninger et bevis på at vi lykkes (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.