På gjengrodde stier

Mennesker vil gjerne ha store biler. I alle fall de som bor i USA. Men også alle de andre som enten tror eller ønsker at de bor i USA, noe som i praksis også da gjelder for mange europeere.

I så måte er det mest nærliggende å kjøpe et digert beist av en bil som da gjerne er lagd i USA, la oss si en Chevrolet Suburban eller en Ford Expedition. Problemet da er at du foruten å få en stor bil, også får en kvalitet som er på linje med landingshjulene på Dash 8 Q400 – som forøvrig også er fra USA. Av en eller annen grunn har ikke bilindustrien i USA greid å henge med på hva det som har skjedd etter 1970-tallet. Resultatet er en orgie i billig plast, tekniske løsninger hentet fra konseptet «hestekjerre», komplettert med et design så vulgært og stygt at man skulle tro det var kjøpt på TV-shop eller hos Ivar S. Løge.

Derfor er det ikke så rart at det i dag selges flere asiatiske nybiler i USA enn hva Ford, GM og Chrysler greier å få ut. Og for dem som tror at det dreier seg om små, asiatiske Yaris-er og Prius-er, så er det veldig feil. Japanerne vil jo også gjerne tjene penger, og det er ingenting bilprodusenter tjener så mye på som de store, enkle pickup-ene og suv-ene.

For å matche amerikanske krav, har Pathfinder selvsagt et ytterst billig og simpelt interiør i hardplast som nok virker forlokkende på rednecks over hele verden. For det andre er det en kjempestor bil med god plass, noe som tilfredsstiller de som er født og oppvokst i en Suburban. På toppen av det hele virker bilen til å være veldig bra, noe som for denne sjangeren bil strengt tatt må være for ren bonus å regne. For Pathfinder er godt skrudd sammen, har en bunnsolid motor som drar godt på alle turtall og som også høres fin ut. Uteseende er også bra. En vellykket og tøff front sammen med et mer en godkjent offroad-suv-design på resten av bilen, gjør at den ser skikkelig barsk ut. Tilføyer man noen fete dekk, kufanger foran og litt ekstra «Island-pimping», er Pathfinder faktisk noe av det røffeste man kan få. Det som fungerer klart dårligst er langlysene. Men det er jo like greit. Bilen skriker jo etter å få en kufanger med et par digre bøtter av noen Hella-lys. Da skulle den saken også være i orden.

Offroad-spesifikasjonene på Pathfinder er slik det skal være for en stifinner. Den har reduksjonsgir, mulighet for å låse automatkassen, samt et snedig elektronisk sperresystem som skal hjelpe deg ut av kinkige situasjoner. På veien er kjøreegenskapene slik de gjerne er på suv-er; duvende, krengende og passe bra. Men det hele fungerer. Og med ryggekamera er den faktisk enkel å lukeparkere. Den nøkkelløse løsningen Nissan bruker er også veldig bra. Generelt trives man godt bak rattet på Pathfinder, opphøyet der man sitter i sjåførsetet.

Toyota Land Cruiser er en konkurrent som varebil, men den kommer ikke med syvseter. I den klassen er det nesten bare Jeep Commander og Mitsubishi Pajero som kan matche Nissan Pathfinder. Og i dette selskapet står bilen seg svært godt, spesielt prismessig.

Da er det bare ett spørsmål igjen. Vil man virkelig kjøre rundt i en diger «amerikansk» suv med et generøst CO2-utslipp? Svaret blir vel «hvorfor ikke?». For bønder, håndverkere, Smiths venner eller andre som bor ulendt til og ikke praktiserer familieplanlegging, vil den digre bilen fungere perfekt både som varebil og syvseter.