Dersom vi hadde hatt ysterier med stor kapasitet i de landsdelene der det er mest mjølk, kunne vi unngått en smørkrise i år også.
Direktør Benterud i Norske Melkeprodusenters Landsforening (VG, mandag 10. juli, 1950)
Det skal ikke påstås at det ikke finnes større problemer i verden. For den som vanligvis sverger til smør på brødet, skader det antagelig ikke med en uke eller tre med plantemargarin. Det smaker ikke godt, men det skal visstnok være sunt.
Men mangelen på smør er likevel irriterende, først og fremst fordi den er så unødvendig. Hvorfor er hyllene tomme?
Ifølge meierigiganten Tine handler det om en serie av uheldige omstendigheter. Sommeren var dårlig, hvilket gikk ut over produksjonen av fôr, noe som igjen reduserte melkeproduksjonen. Som ikke det var nok, har lavkarbodiettene ført til at fett har erstattet lettprodukter på handlelistene i ganske mange tusen hjem. Tine sier selskapet har levert 1000 tonn mer smør til forbrukermarkedet hittil i år sammenlignet med samme tidspunkt ifjor. Hva mer kan en egentlig forlange?
Åpenbart mer.
For det første tok det uforståelig lang tid fra smørmangelen ble akutt til Tine tok seg bryet med å be myndighetene sette ned tollsatsene. Meldingene om at enkelte butikker begynte å gå tomme for fete meieriprodukter begynte å tikke inn allerede i midten av oktober. Først i forrige uke innså Tine at det var nødvendig å øke importen.
Melkebønder, som for all del ønsker å unngå at forbrukerne får sans for utenlandske melkeprodukter, har på sin side kritisert Tine for ikke å øke melkekvotene da produksjonen sviktet utover høsten.
«Mye av årsaken skyldes elendig styring i Tines ledelse», skriver leder i Vestfold produsentlag, Knut Olav Omholt i et leserinnlegg i Nationen. Han mener Tine ble varslet om melkemangelen på et møte allerede 12. august.
Alt dette er relevant kritikk. Men debatten om Tines unnlatelsessynder, skygger likevel for et mer fundamentalt problem: At de bondeeide samvirkelagene Tine og Nortura er satt til å regulere sitt eget marked.
Gjennom finstyring av produksjonen, skal de sørge for at prisene som avtales i de årlige jordbruksforhandlingene, også realiseres i markedet. Styringen skjer gjennom et sinnrikt og uoversiktlig byråkrati, der avgifter og subsidier legges på og trekkes fra ut fra forbrukernes antatte prisfølsomhet.
En ironi i disse dager er at en ekstra avgift på melk, hvor etterspørselen regnes for lite prisfølsom, bidrar til å subsidiere lav pris på smør.
Som følge av mye «luft» i tollsatsene, det vil si at markedspris utenfor Norge pluss toll er mye høyere enn prisen i Norge, kan samvirkene stort sett føle seg trygge på at ingen vil finne på å forstyrre dem i arbeidet ved å importere konkurrerende produkter.
Det er allerede velkjent at dette systemet gir norske forbrukere uforholdsmessig dyr mat. I tillegg gir det, også det godt dokumentert av forskerne, få produktvariasjoner og dermed et relativt trist vareutvalg i butikkene.
Når det nå viser seg at markedsreguleringen heller ikke er noen garanti for at det er mulig å få tak i helt basale varer, blir det enda mer påtrengende å spørre hvorfor vi har den.
En historie fra VG i 1950, da det var produsert tre millioner kilo smør for mye, viser at problemet med å koordinere tilbud og etterspørsel i landbruket ikke er av ny dato. Historisk har norsk landbrukspolitikk resultert i overproduksjon, som en siden er blitt kvitt ved å dumpe varene på verdensmarkedet.
Lite tyder på at regjeringen plages av smørmangelen. Landbruksminister Lars Peder Brekk (Sp) har riktignok kjeftet litt på Tine, men inntil han tar initiativ til å endre systemet, får en tro at det er mest for syns skyld.
Les også:
To kriser som truer Norge
OECD: Slik bør Norge møte krisen
<b>Tine sikrer smør for neste høst</b>
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.