Erklæringen fra de rettsmedisinske sakkyndige som sier at Anders Behring Breivik lider av paranoid schizofreni, har utløst en kaskade av reaksjoner.
Det begynte med et kollektivt folkelig hakeslepp tirsdag. Hvordan kan en mann som virker så kalkulerende og iskald i sin perverse handlinger – og som har planlagt ugjerningene i årevis – være gal? Selvsagt er mannen seriøst feilkoblet, men han visste utmerket godt hva han gjorde. Slik han er tegnet av mediene kunne Anders Behring Breivik vært skurk i en dårlig amerikansk actionfilm.
Noen protester har profesjonsbunn. To psykiatrikere har gitt et medisinsk svar på et spørsmål som også er grunnleggende filosofisk: Hvor går grensen for et menneskes ansvar for sine handlinger?
Flere filosofer og idéhistorikere er skeptiske til psykiaternes sterke stilling i rettsvesenet. Noen har skrevet kritiske avhandlinger og bøker om saken. Den psykiatriske vitenskap er både upresis og skjønnsmessig, blir det fremholdt. Kommisjoner som skal vurdere om et menneskes tilregnelighet bør ha flere humanister, mener humanistene.
Nazi-jegerne liker heller ikke Anders Behring Breivik-diagnosen. I de fleste vestlige land finnes det grupper av engasjerte mennesker som bruker mye tid til å lete etter brune og rasistiske sammensvergelser, særlig på nettet. De er forskere, journalister og aktivister (forfatter Stieg Larsson var en av de mer kjente) og har advart mot de mørke krefter i årevis. Det er en nedtur når katastrofen du har spådd tilsynelatende inntreffer – for så å bli devaluert til en medisinsk diagnose.
Spørsmålet om Breiviks galskap eller normalitet har også en politisk slagside. Saken har vært ubehagelig for Fremskrittspartiet, der Breivik en gang var medlem. Partiet deler innvandringsskepsis og noe retorikk med drapsmannen. Det vil være en fordel for partiet hvis saken avpolitiseres.
Ideologer på høyresiden i Minerva og på venstresiden i Klassekampen, er til gjengjeld samstemt kritiske til å erklære Breivik syk.
Tilsammen er dette et lydsterkt kor.
Det kan virke vanskelig å gjennomføre «århundrets rettssak», hvis det skjer i strid med den allmenne rettsoppfatning.
Det skal likevel svært mye til å få tilbakeerklært Breivik som normal.
Retten skal bestemme. Troverdighet vil avgjøre. De to psykiaterne har foreløpig den fordelen alle andre mangler, de har snakket med Breivik gjennom 36 timer. De færreste som har uttalt seg til nå har lest rapporten deres. Nesten alle slike rapporter blir godkjent uten større innvendinger i den rettsmedisinske kommisjon. Så tar retten fatt. Og selv om andre eksperter der skulle komme til andre konklusjoner, vil det sitte igjen mye «rimelig og forstandig tvil» om Breivik er vel bevart.
Reaksjonene på diagnosen er heller ikke bare negativt mottatt. Mange er avventende. Noen av bistandsadvokatene virker godt fornøyd. Etter at Knut Arild Hareide og Per Sandberg plumpet uti da nyheten sprakk, holder politikerne munn.
Det er bred enighet om at på et eller annet punkt blir du for mentalt sykt til å ha ansvar for det du gjør. Vi har hatt bestemmelser for hvordan vi håndterer «galne drapsmenn» siden Magnus Lagabøters landslov fra 1276.
Oppfatningen lever videre i moderne populærkultur. Jokeren i Batman-serien blir ikke sendt til fengsel, men til «Arkham Asylum for the Criminally Insane» i utkanten av Gotham City.
«Straffen» kan bli like tøff for Breivik. Psykiaterne mener at Breivik er en fare for seg selv og omverdenen, at han trolig må medisineres livet ut og kanskje sitte innesperret.
Jens Stoltenberg og Erna Solberg sier diagnosen ikke vil ha noen betydning for den norske debatten om politisk ekstremisme. De snakker som politikere, ikke analytikere. Det er en politisk forskjell på om «Han var en ensom ulv, men han kom fra en flokk,» som det ble sagt i NRK på onsdag, eller om «Han var en ensom ulv som søkte en flokk,» slik Per Anders Madsen skrev i Aftenposten igår.
Kritikerne fremholder at det er umulig å sykeliggjøre Breivik, uten å stille Pol Pot, Hitler og norske landssvikere i samme bås. Var ikke de like gale? Eller er det en grunnleggende forskjell på å ha så mye virkelighetskontakt at du kan styre et land, og det å leve ut sine blodige fantasier om å bli regent i løpet av en tragisk ettermiddag?
Debatten vil fortsette, men sannsynligvis mest høylytt utenfor rettssalen. Det er kanskje like bra.
Les også:
På innsiden: Gal manns verk
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.