Norske sosialister og kommunister sa gjennom det 20. århundret svært mye svært dumt om stater som mente de var i ferd med å skape «den reelt eksisterende sosialismen». NKP og AKP var verst, med sin forherligelse av Stalins Sovjet, Maos Kina, Pol Pots Kambodsja og Enver Hoxhas Albania. Deler av SV - og Ap - var heller ikke snaue, med forståelse for diktatorer i den tredje verden og bortforkl#229en av menneskerettighetsbruddene øst for Muren.
Dette er sagt før, og særlig AKP-debatten har etterhvert utviklet seg til en repetitiv øvelse for spesielt interesserte. Nå har historikeren Bård Larsen gjort det på ny i boken «Idealistene», utgitt av Civita.
Boken er opplysende. Larsen har gravd dypt i avisbunkene på Arbeiderbevegelsens arkiv, og dokumenterer spektakulære tåpeligheter fra tidligere og stadig virkende politikere (som finansminister Sigbjørn Johnsen) i en mengde som gir mild intellektuell forstoppelse.
Det er også bokens svakhet, den blir en litt usystematisk «det verste jeg fant»-kavalkade. Det er vel ikke Larsens ærend, og andre har drøftet den siden av saken før, men hva er det egentlig i ideologiene som kunne lede folk til slike grusomheter? Anarkisten Michail Bakunin barket sammen med Karl Marx mer enn 50 år før den russiske revolusjon, og spådde hvilke forferdeligheter den «marxistiske» ideologi ville medføre. Larsen nevner heller ikke den brede, antiautoritære sosialistiske strømningen som konsekvent kritiserte sosialistregimene. Denne tendensen fantes også innen SV, men Larsen konsentrerer seg konsekvent om flokken med de største skylappene.
Med «ekstremismens århundre» stadig i manns minne, er debatten nødvendig, og forsåvidt er den i gang allerede. I Dagbladet igår gikk SVs nestleder Bård Vegard Solhjell til angrep på Larsens resonnementer, og fremholder at «det er på tide at norsk høyreside også starter å grave i sine egne arkiver og skrive historien om egne feil.»
Solhjell nevner blant annet Pinochet og Guantánamo og Anders Langes hyllest til det sørafrikanske apartheidregimet i «Hundeavisen» i 1963.
Det blir puslete og litt selektivt.
Solhjell påpeker at Unge Høyre i mellomkrigstiden hadde sans for Hitler, men nevner ikke regjeringspartner Senterpartiets tidvis nesegruse beundring for samme mann.
Dessuten er det noe med størrelsesordenen. Bård Larsen anslår 100 millioner døde som følge av kommunistenes eksperimenter på 1900-tallet, mot 20 millioner ofre for nazismen. Tallene er nødvendigvis skjønnsmessige, men er ikke veldig forskjellig fra andre historikeranslag.
Forskjellen blir enda mer skrikende i etterkrigstiden.
Vestlig støttede diktatorer som Syngman Rhee, Chiang Kai-shek, Lon Nol, P.W. Botha og Augusto Pinochet ledet brutale, undertrykkende regimer, men de sto ikke bak folkemord. Det er en grunnleggende forskjell på George W. Bush' Guantánamo og Pol Pots dødsmarker, og det er skremmende at Solhjell ender i en slags posisjon der «de ene var like gode som de andre».
Spesielt når vi har fasit.
Det klassiske venstresideargumentet for å unnskylde manglende menneskerettigheter i sosialistiske stater var at mat, skole, medisin osv. måtte komme først.
I dag vet vi at kommunismen ikke klarte å levere, ikke dette heller. Vi vet at etter at kommunismen kollapset, og markedsøkonomien ble global, har flere mennesker blitt løftet ut av fattigdom på kortere tid enn i noen andre periode i menneskenes historie.
Det hører også med.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.