Prisen for største optimist ved åpningen av klimaforhandlingene i København igår, må uten tvil deles ut til lederen for FNs miljøprogram (Unep), Achim Steiner. Hans budskap er at landene som møtes til forhandlinger, er nærmere en avtale som kan begrense den globale oppvarmingen til to grader, enn mange tror.

Analysen er laget for Unep av den britiske økonomen Nicholas Stern, kjent for sin rapport om kostnadene ved klimaendringer og klimatiltak.

Utgangspunktet er målet om at temperaturen ikke skal stige med mer enn to grader og en forutsetning om at for å nå det målet, kan verden i 2020 ikke slippe ut mer enn 44 milliarder tonn klimagasser. Stern har summert opp hva forskjellige land har erklært at de kan forplikte seg til av utslippskutt. Han kommer til at løftene kan redusere utslippene i 2020 til 46 milliarder tonn, altså «bare» to milliarder tonn for mye.

Steiner tolker det optimistisk med at et togradersmål er innen rekkevidde. Men den som er optimist på klimamøtet i København, må ha en svært godt utviklet evne til å se lyst på livet. Det er fullt mulig å se mer dystert på situasjonen.

For det første har analysen forutsatt at alle land påtar seg den mest ambisiøse forpliktelsen de har antydet. Det er det ikke sikkert de gjør.

Et eksempel er Australia, som har varslet at landet vil kutte sine utslipp med mellom 15 og 33 prosent målt mot 1990-nivå. Hvor mye landet vil kutte, er avhengig av hva andre store utslippsland påtar seg. En av utfordringene i København er å få alle land til å forplikte seg på det høyeste målet de har antydet - og helst litt mer.

For det andre forutsetter analysen omfattende overføring av penger og annen hjelp til fattige land.

Et eksempel er Brasil, som har varslet at landet kan redusere sine utslipp i 2020 med mellom 36 og 39 prosent målt mot hva utslippene ellers vil være. Betingelsen fra det store regnskoglandet er at det får internasjonal støtte - altså penger fra i-land. Her er en av de andre store utfordringene i København, nemlig penger fra i-land til finansiering av klimatiltak i u-land.

For det tredje forutsetter analysen at et av spøkelsene fra Kyoto ikke får hjemsøke en ny avtale.

Russland, Ukraina og andre østeuropeiske land fikk i Kyoto utslippsmål som lå godt over de reelle utslippene i landene. Utslippene falt kraftig i Øst-Europa etter kommunismens fall. Disse landene fikk dermed et lass med kvoter de ikke trenger, men som de kan selge til andre. Kvotene kan ifølge Kyotoavtalen overføres til en ny avtaleperiode. Hvis det skjer, kan disse kvotene undergrave effekten av en ny klimaavtale. Også det er et av de uløste problemene i København.

For det fjerde forutsetter analysen at det blir enighet om et regelverk for beregning av utslipp fra og binding av CO2 i forbindelse med skog og arealbruk og at dette regelverket ikke undergraver målene i en ny klimaavtale. Heller ikke det er på plass.

Hvis alt dette kommer på plass, mangler det altså forpliktelser som gir ytterligere utslippskutt på to milliarder tonn for at verden skal komme på en bane der temperaturen ikke stiger med mer enn to grader. Men selv om også de to siste milliardene skulle kommer på plass, er det ikke slik at verden er på trygg grunn. Et slikt utslippsnivå gir en 50-50 sjanse for å nå et tograders mål.

Igår kalte Steiner en 50 prosent sjanse for en temperaturøkning på mer enn to grader for «a hell of a risk».

Slik snakker altså en optimist.

Les også: Varmeste tiår noensinne i Norge (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.