I disse dager dumper publikasjonen med det lange og kronglete navnet «Credit Suisse Global Investment Returns Yearbook» ned i postkassene til finansjournalister og andre som er mer enn gjennomsnittlig interessert i aksjemarkedet.
Årboken er et samarbeidsprosjekt mellom et knippe akademikere ved London Business School og den sveitsiske banken Credit Suisse.
Årbokens budskap endres lite fra år til år: Aksjer gir bedre avkastning enn obligasjoner som igjen gir bedre avkastning enn å ha pengene i banken.
Stikkordet er lang sikt. De siste 15 årene har det de fleste steder, med Norge som ett av få unntak, vært mer å hente i trygge statsobligasjoner. I Finland, Italia, Nederland og Portugal har aksjer faktisk gitt dårligere avkastning enn banken.
Når måleperioden økes, er det imidlertid ingen tvil: Én krone investert i det globale aksjemarkedet i 1900 er blitt til 325 kroner i dag (når inflasjonen er trukket fra). Én krone i pengemarkedet har ikke engang tredoblet seg.
DN skrev denne uken at de lave bankrentene nå har ført til et rush av kunder som bytter ut banksparing med aksjefond. Selv om aksjer gir høyest forventet avkastning, råder Nordeas sjefstrateg Leif-Rune Husebye Rein likevel kundene til å ha både renter, aksjer og obligasjoner i spareporteføljen.
Det er et godt råd. En balansert portefølje vil dempe svingningene og dermed fortvilelsen når det går utfor på Børsen. I stedet kan man, som Oljefondet gjør, utnytte børsfall til egen fordel gjennom såkalt rebalansering. Dersom man har bestemt seg for å ha en fast andel av sparingen i aksjer og aksjekursene faller mye, må man kjøpe mer for å holde andelen noenlunde konstant. Stiger kursene, må man selge.
Å selge når optimismen er på topp og å kjøpe når panikken herjer, er selvfølgelig vanskeligere i praksis enn på papiret. En regel kan gjøre det enklere.
Hvor viktig det er for avkastningen, blir demonstrert i en bok av den amerikanske forvalteren Mebane Faber. I boken, som nylig ble omtalt i Financial Times, undersøker Faber hvordan ulike populære porteføljer, det vil si forskjellige kombinasjoner av aksjer, obligasjoner, gull, råvarer og rentepapirer hadde gjort det fra 1973 til 2013.
Vinneren ble en portefølje laget av Mohamed El-Erian, en av verdens mest kjente obligasjonsinvestorer. El-Erians portefølje, der halvparten var investert i aksjer, ville gitt en årlig gjennomsnittsavkastning på rundt seks prosent, justert for inflasjon. Det amerikanske aksjemarkedet steg i samme periode med 5,7 prosent per år.
Den mest forsiktige porteføljen, med en aksjeandel på 25 prosent og like mye i sikre rentepapirer, ville gjort det dårligst med litt over fire prosent.
De øvrige porteføljene ville kommet i mål bak Børsen, men ikke mye. Alle ville hatt en avkastning over fem prosent.
Å ha en god del av pengene i aksjemarkedet er altså en forutsetning for å komme godt ut. Men den nøyaktige fordelingen mellom aksjer og obligasjoner og andre aktiva, ser ut til å ha mindre betydning så lenge spareplanen blir fulgt konsekvent i gode som dårlige tider.
Fabers bok byr også på en annen innsikt som bankene og andre selgere av spareprodukter ikke alltid er så flinke til å formidle.
Når Faber introduserte et årlig forvaltningshonorar på 2,25 prosent, gjorde El-Erians vinnerportefølje det enda dårligere enn den dårligste porteføljen, forutsatt at denne ble iverksatt på billigst mulig måte.
Selv med en optimalt sammensatt portefølje kan med andre ord pensjonen bli under middels, dersom kostnadene er for høye.
Uansett hvilke overraskelser markedene har i ermet for verdens sparere de neste 40 årene, vil antagelig denne sammenhengen stå seg.
Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.