Det er ofte lettest å angripe noen for et synspunkt de ikke har. Det er teknikken forfatter Tor Bomann-Larsen bruker i en kronikk i VG om et av kapitlene i min bok «Republikken Norge».
Det kommer ikke som noen overraskelse at Bomann-Larsens angrep er heftig. Hans hjerte banker varmt både for monarkiet som system og kongen han skriver et omfattende biografisk verk om.
Bomann-Larsens lojale forsvar for kongehuset som institusjon er lett å forstå også ut fra hans nære forhold til hoffet. I arbeidet med biografiene om kong Haakon og dronning Maud har han fått unik tilgang til kongelige arkiver. Den første Bomann-Larsen takker i forordet av hvert bind av serien, er kong Harald. Han er det vi i journalistikken kaller «embedded» på Slottet.
Hoffbiografens mangel på kritisk distanse til kongen og institusjonen han skildrer, ble demonstrert godt ved lanseringen av sjette bind ifjor høst. Boken «Svaret» handler om de dramatiske dagene fra okkupasjonen og gjennom sommeren 1940.
– Det som her står, redder norgeshistorien, sa Bomann-Larsen på dramatisk og tabloid vis mens han viftet med en kongelig kladd.
Kladden var et utkast kong Haakon selv hadde skrevet til sitt andre nei i 1940. Men påstanden om at kongens kladd «redder norgeshistorien» er ganske meningsløs. Kongen handlet ikke alene. Kongens nei sommeren 1940 kom etter regjeringens nei i juni, akkurat som kongens nei 10. april kom etter regjeringens nei 9. april. Kongens to nei var viktige. Men han sto sammen med sin regjering, slik han skulle.
Bomann-Larsen lager en forenklet fremstilling der kongen er helt i London, mens politikere og andre som forhandlet med de tyske okkupantene i Oslo sommeren 1940, nærmest var landssvikere.
I boken skriver jeg litt om danskenes utskjelte samarbeidspolitikk under krigen. Danskene brukte den forhandlingsstyrken de fikk gjennom samarbeidet, til å verne jødene. Jødeforfølgelsen fikk langt mindre tragisk utfall i Danmark enn i Norge. Danske myndigheter ble dessuten ikke trukket inn i forfølgelsen, i motsetning til norsk politi.
Ut av min bok trekker Bomann-Larsen på egen hånd konklusjonen «Kongens nei ble et ja til utslettelse». Noe slikt vil jeg aldri påstå. Tvert imot skriver jeg i boken: «Det er nær umulig å si nå hva som ville skjedd dersom kongen, regjeringen og Stortinget hadde gjort andre valg i de avgjørende aprildagene i 1940 og sommeren som fulgte, og om andre valg ville gitt et annet utfall for norske jøder.»
Det jeg derimot skriver er at Bomann-Larsens påstand om at kongens kladd «redder norgeshistorien», må kunne kalles en forenkling. Både fordi dette ikke var en strategi kongen la alene. Og fordi historien ikke ble reddet for norske jøder.
Hva har så dette med debatten om republikk og monarki å gjøre?
Det viktigste er hvilken rolle kong Haakon tildeles i krigshistorien. I fortellingen om det norske kongehuset er andre verdenskrig helt sentral. Kong Haakon var utvilsomt viktig som samlende symbol. Men ikke så avgjørende viktig som Bomann-Larsen gjør ham.
Den norske krigshistorien var lenge en heltefortelling som passet med det selvbildet landet trengte i gjenoppbyggingen. Historier om hvordan «tyskertøser» og «tyskerunger» ble behandlet, tok det mange år før kom frem. Det samme gjelder historien om det store jøderanet. Erstatningen til jødene ble vedtatt av Stortinget først i 1999 etter en dokumentar i DN i 1995. Og først i 2012 beklaget norske myndigheter, ved statsminister Jens Stoltenberg, den rollen nordmenn og norsk politi spilte i jødeforfølgelsen.
Jeg synes historien bør kunne fortelles med flere nyanser enn det Bomann-Larsen liker. Det gjelder også i spørsmål om motstand eller samarbeid med okkupantene. Men noen konklusjon om at Norge burde valgt samarbeid, har jeg ikke trukket. Noen påstand om at det ville reddet jødene, har jeg ikke kommet med. En så sterk tro på egen innsikt og kontrafaktisk historieskrivning har jeg ikke.
Og det som uansett ligger fast, er at ansvaret for jødeutryddelsen lå hos de tyske nazistene.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.