Hvilken bemerkelsesverdig hendelse vil inntreffe i det globale markedet for statsobligasjoner i april i år? Hint: Det handler om Kina.

Det kan muligens høres ut som et temmelig obskurt spørsmål i en finans-quiz, men for Oljefondet er det om ikke blodig, så i hvert fall alvor. I april i år vil obligasjoner utstedt av den kinesiske stat i den kinesiske valutaen renminbi for første gang bli inkludert i obligasjonsindeksen Bloomberg Barclays Global Aggregate.

Inkluderingen av Kina i denne og andre slike indekser, vil kunne utløse en flom av utenlandske investeringer, skrev Wall Street Journal da nyheten ble annonsert i mars i fjor.

For Oljefondet skaper imidlertid denne endringen i indeksen en hodepine. I spørsmålet om hvor mye statsgjeld fondet skal investere i fra ulike land, bruker det såkalt bnp-vekting. Det er med andre ord ikke hvor mye gjeld et land har, men størrelsen på landets økonomi som er avgjørende. Tanken er at dette skal forhindre at fondet blir en uforholdsmessig stor långiver til land som har høy statsgjeld sammenlignet med størrelsen på økonomien som for eksempel Italia eller Japan.

Ulempen er at man kan bli «tvunget» til å investere mye penger i land man strengt tatt ikke har lyst til å være investert i av andre grunner. Da Russland annekterte Krim i 2014, var Oljefondet i ferd med å kjøpe flere russiske statsobligasjoner. I samråd med Finansdepartementet trakk imidlertid Norges Bank og NBIM-sjef Yngve Slyngstad i nødbremsen. I ettertid viste det seg at dette var en svært lønnsom avgjørelse ettersom verdien av rubelen og russisk statsgjeld falt kraftig. Samtidig var det en ganske tvilsom omgåelse av fondets investeringsstrategi.

Størrelsen på Kinas økonomi stiller strategien på nye prøver. Skal fondet følge en slavisk bnp-vekting, betyr det at lån til den kinesiske stat vil bli den største renteinvesteringen etter amerikanske statsobligasjoner. I kroner dreier det seg om et beløp rundt 300–400 milliarder – mer enn den samlede verdien av fondets eiendomsinvesteringer.

Lysten til å inngå dette veddemålet er særdeles liten på Bankplassen. Selv om Kina på rekordrask tid er blitt verdens nest største økonomi og sannsynligvis vil gå forbi USA i løpet av et tiår eller to, er det mer tvilsomt om renminbien vil nærme seg dollarens status som verdens ubestridte reservevaluta. Det var den klare beskjeden fra to av verdens fremste eksperter på verdens finansielle arkitektur, Eswar Prasad og Barry Eichengreen, som i forrige uke snakket på et seminar i regi av Oljefondet.

Utsiktene for dollaren er til tross for Donald Trump og all ståhei i Washington, ganske lys, mener de to ekspertene. Euroen, som mange tidligere så som en utfordrer til dollaren, har de siste årene svekket sitt kandidatur. At den kinesiske valutaen vil nærme seg dollarens betydning i overskuelig fremtid er «ekstremt usannsynlig», ifølge Prasad.

Kina mangler nemlig et helt sentralt element for å bli sett på som en trygg havn i krisetider: Velprøvde politiske institusjoner bygget opp rundt demokratiets maktfordelingsprinsipp.

Det finnes i hovedsak to løsninger på fondets Kina-problem. Den ene er å droppe bnp-vektene, slik to eksterne eksperter anbefaler i en rapport til Finansdepartementet. Da vil fondet fortsatt måtte kjøpe en del kinesisk statsobligasjoner, men langt fra like mye.

Den andre er å følge rådet fra Norges Bank som går ut på å beholde bnp-vektene, men droppe alt annet enn dollar, euro og pund fra den handlelisten fondet får fra Finansdepartementet. Fondet vil da fortsatt kunne investere i andre valutaer dersom det tror det er hensiktsmessig, men det må ikke kjøpe kinesisk eller russisk statsgjeld bare fordi den inngår i en eller annen indeks.

Begge deler er klart å foretrekke fremfor dagens modell.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.