Det lå an til noen uker med klimapolitisk spill og spetakkel på Stortinget. Innen første april må Norges klimamål for 2030 fastsettes. Venstre og Kristelig Folkeparti kunne slått seg sammen med Arbeiderpartiet og resten av opposisjonen for å presse opp ambisjonene. Høyre og Fremskrittspartiet kunne risikert å miste kontrollen, slik de gjorde i saken om elektrifisering av Utsira.
Så statsminister Erna Solberg har grunn til å være fornøyd. Regjeringspartiene er i stillhet blitt enige med Venstre og KrF. Det har vært nullutslipp av lekkasjer fra forhandlingene. Og på Stortinget kaller Ap-leder Jonas Gahr Støre enigheten «fornuftig».
I løpet av høsten og vinteren har presset fra regjeringen handlet om at Norge må være like ambisiøst som EU. Både miljøorganisasjoner og opposisjonen har hyllet EUs mål om 40 prosent kutt i 2030 sammenlignet med 1990.
Nå er det nettopp det Norge blir. Norge vil påta seg å kutte utslippene med minst 40 prosent sammenlignet med 1990. Ikke nok med det. Norge skal koble seg enda tettere på EUs klimapolitikk.
En stor del av norsk klimapolitikk er allerede overlatt til EU. Halvparten av norske utslipp er omfattet av EUs system for klimakvoter. Det gjelder både industrien og oljesektoren. Disse utslippene ligger under et felles europeisk tak på utslippene. Reglene for kvotesystemet avgjøres av EU.
Nå skal også resten av norske utslipp inn i EUs felles klimaboble. EU-landene har en felles internasjonal klimaforpliktelse sammen med Island. Nå vil også Norge være med.
Norges klimamål blir dermed ikke et mål om utslippskutt i Norge. Det blir et mål om hva det norske bidraget i en felles europeisk klimadugnad. Og det er noe litt annet.
Bedriftene som er omfattet av kvotesystemet, vil bidra til at industrien samlet sett i EU, Norge og Island reduserer sine utslipp med 43 prosent fra 2005 til 2030. Men hvor kuttene kommer, er opp til markedet å avgjøre.
Slik har det vært siden 2007. Likevel har Norge hatt mål om innenlandske kutt. Det henger dårlig i hop med kvotesystemet. Det nye klimamålet gjør klimapolitikken blir ryddigere.
Også for utslipp fra andre sektorer, blant annet samferdsel, har det i klimaforliket vært et mål om at to tredjedeler av innsatsen skulle skje innenlands. Resten av klimamålet for 2020 skal dekkes med kjøp av kvoter fra klimaprosjekter i u-land.
Dette blir også endret. Det blir slutt på kjøp av kvoter fra u-land. Men til gjengjeld får Norge en mulighet til å kjøpe overskuddskvoter fra EU-land som kutter utslippene mer enn de har forpliktet seg til. Fordelen er at klimaeffekten er sikrere av EU-kvotene enn av kvoter fra u-land som ikke har noe tak på sine utslipp.
Miljøorganisasjoner, SV og andre som krevde at Norge skulle være like ambisiøst som EU, har altså fått det de ba om. Men de ser ut til å være overrasket over hvordan EUs klimapolitikk faktisk er. Nemlig svært fleksibel.
Venstre-leder Trine Skei Grande var strålende fornøyd med avtalen hun hadde inngått. I desember krevde Venstre at Norge skulle påta seg 40 prosent kutt og at alt skulle gjøre innenlands.
– Det fyller vi helt ut i dag, sa Grande.
Hun har bare rett hvis «innenlands» defineres som «innenfor Europa».
Det finnes en annen fordel for Norge ved å bli koblet enda tettere til EUs klimapolitikk. Den handler om gass. Norge er opptatt av at EU-landene skal la norsk gass erstatte skittent kull. Som fullt integrert medlem av EUs klimapolitikk får Norge enda bedre kanaler for å presse på for at klimapolitikken skal være så gassvennlig som mulig.
Ingen snakket høyt om det.
Kjetil B. Alstadheim er politisk redaktør i Dagens Næringsliv.
Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.