Samfunnet krever at både børsnoterte og unoterte selskaper «serves a social purpose», skrev Larry Fink, sjef for verdens største fondsforvalter Blackrock, i sitt årlige toppsjefbrev tidligere i år. Brevet ble av flere tatt til inntekt for en fullstendig overhaling av den angloamerikanske aksjonærmodellen der hensynet til eierne og ikke så mye annet har sittet i førersetet.
Selv om den norske modellen ser noe annerledes ut, vi har blant annet hatt ansatterepresentanter i styret siden 1972, går debatten også her.
For anledningen er et revidert forslag til prinsipper for eierstyring og selskapsledelse, et slags sett kjøreregler for norsk kapitalisme som forvaltes av flere næringslivsorganisasjoner, deriblant NHO. Den heteste poteten i forslaget er at utvalget har dristet seg til å fremheve aksjonærverdier som det viktigste målet for et aksjeselskap. Poenget, hvis noen skulle være i tvil, er altså å tjene penger.
Det er ikke bare umusikalsk, det er å gå feil vei, innvender Inger Marie Hagen, forsker ved Fafo, i en kronikk i DN. Det er i «prinsippet ingenting i veien for» at selskapets målsetning er å bidra til det grønne skiftet i stedet for å betale utbytte til aksjonærene, mener Hagen.
Rent bortsett fra at børsnoterte selskaper som har andre målsetninger enn å skaffe eierne økonomisk utbytte, må opplyse om det i vedtektene sine, kan vel det diskuteres.
Hagen og andre som tar til orde for å bytte ut aksjonærverdier som overordnet kriterium, ser ut til å glemme en helt sentral sammenheng: Lønnsomme selskaper er i seg selv samfunnsnyttig virksomhet.
Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) åpnet departementets eierskapskonferanse denne uken med følgende hilsen: «Dere har én jobb som er viktigere enn alle andre: Det er å drive lønnsomme bedrifter. Det er det som skaper vekst, velferd og arbeidsplasser». Nettopp.
Kritikken av aksjonærverdier byr også på en interessant selvmotsigelse. «Selskaper som lykkes, er de som tar samfunnsansvar på alvor», skriver Hagen. Men hvis det å ta samfunnsansvar på alvor er veien til overskudd, hva er da problemet med å ha profitt som målsetning?
I virkeligheten er det ikke like lett å dokumentere noen sammenheng mellom samfunnsansvar og lønnsomhet. Forvaltningsekspert Trym Riksen leverte i sin siste DN-spalte en mulig forklaring på hvorfor det er slik. Rangeringer av selskapers samfunnsansvar fra verdens to ledende leverandører av såkalte ESG-analyser (environment, social and governance) ga vidt forskjellige resultater. Et selskap som fikk bunnkarakter i den ene, kom ut på topp i den andre og vice versa.
Hvis det ikke finnes entydige mål på ansvarlighet, kan man heller ikke si så mye fornuftig om hvorvidt disse selskapene er mer lønnsomme enn andre.
Så eksisterer ikke næringslivet i et vakuum. Selskaper som er ute på enøyd profittjakt uten tanke for hverken miljø, ansatte eller kunder, risikerer selvsagt å betale for det – også i økonomiske termer.
Å oppføre seg ordentlig er ikke bare riktig, det er trolig også lønnsomt, i hvert fall i det lange løp. Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig, som har bistått de kreative finansluringene DN har omtalt i dokumentaren «The Golden Oldies», har muligens tjent noen slanter ekstra, men har til gjengjeld skitnet til sitt eget omdømme. Det kan fort bli dyrt.
Og selv om Fink, som har en personlig formue på rundt en milliard dollar, skriver varmt om både bidrag til samfunnet og at selskaper må ha en «purpose», kommer han til slutt til saken:
Den handler til syvende og sist om «long-term value».
Selvfølgelig.(Vilkår)
