– Akkurat nå holder jeg på med Hans Olav Lahlums «De fems tegn». Jeg liker både hans krimbøker og hans mer politiske saker.
– Men dette er en krimbok? Med det radarparet der den ene sitter i rullestol?
– Dette er hans første krimbok som ikke er en del av den serien du nevner der.
– Lahlum skriver krim og politiske bøker, på en måte smørøyet i grøten av sjangere som oppgis i denne spalten. Er dette representativt for din lesing generelt?
– Det er mye politikk på jobb! Så på det metaforiske nattbordet ligger det gjerne krim for å ha en avveksling fra NOU-er og stortingsmeldinger. Men når det er sagt, hender det at jeg tar med dem hjem også.
– Kan du komme på en spesielt viktig bok?
– Åh, å ta det på straken …
– Det er brutalt! Her holder man på med sitt, og så ringer Nattbordet som mest av alt ønsker å snakke om intervjuobjektenes ungdomstid og åndelige oppvåkning.
– Jeg leste mye krigshistorie i ungdommen. Det har litt sammenheng med foreldre som var barn under krigen, og at vi hadde en del bøker i hjemmet om det. Nå husker jeg ikke hva den heter, men jeg leste om en eksplosjon av et ammunisjonsskip i Bergen. Det var bilde av en motordel, eller var det et anker, som hadde fløyet helt til Fløyen, så kan man tenke seg hvordan resten av Bergen så ut. Jeg leste også bøkene til Sven Hassel som ganske ung. Om krigens brutalitet, formodentlig selvopplevd, uten at jeg vet noe om det. Det var hardt, ikke noe Frøken Detektiv. Så tok jeg Sjøkrigsskolen senere, der sjøkrigshistorie var et eget fag, det hadde kanskje en sammenheng med hva jeg leste som barn.
– Du er jo nødt til å lese mye. Men hvordan er det med konsentrasjonen?
– Før jeg begynte her, var jeg analytiker hos Kripos. På større straffesaker kan det være 6000 dokumenter, alt inkludert.
– Leste du krim i fritiden da?
– Det var mindre. Men som barn likte jeg også de årlige «Krimkrønikene», om kriminalitet i de forskjellige skandinaviske landene. Så der var det kanskje også en sammenheng mellom jobb og hva jeg leste.(Vilkår)

Arne Røed Simonsen