– Jeg har et par bøker liggende der. Den ene har jeg ikke begynt på ennå, «To søstre» av Åsne Seierstad. Jeg har hørt mye bra om den, at den gir innblikk i miljøer i Norge mange ikke kjenner til, og om farens kamp for å få døtrene tilbake. En bok som jeg har begynt på, er «Shantaram».
– Som har en helt spesiell plass i denne spalten! Siden den kom på norsk i 2009 er den blitt nevnt jevnt og trutt annenhver måned her. Ingen bok i nyere tid dukker opp med slik regelmessighet.
– Den er jo helt vanvittig, selv om forfatteren påstår at den er basert på virkeligheten. Det er virkelig slik at man ser og hører og lukter og smaker omgivelsene, særlig for oss som har bodd i Asia.
– Men du ga deg kanskje ikke ut for å være lege og havnet heller ikke i fengsel?
– Nei, og ikke hadde jeg noen kobling til mafiaen, heller.
– Noe system på hva du leser, som du kan øyne selv?
– Jeg går etter anbefalinger fra bekjente som har teft, det blir lesing på kryss og tvers. Og så er jeg glad i krim og i store historier, som «Tusen strålende soler». Men et system som er veldig klart, er at hvis en bok ikke fenger etter 50 eller 100 sider, så er det ut med den. Da leter jeg heller etter noe som er skikkelig bra.
– Kan du komme på en bok som har vært viktig for deg?
– Mange. Men fra barndommen er jeg spesielt glad i «Brødrene Løvehjerte».
– En bok som har satt svært høy standard for generasjoner av storebrødre!
– Det er en skjønn historie. Gir meg fortsatt en klump i halsen. I voksen alder tror jeg det må være «Drageløperen».
– Fascinerende at nesten all kunnskap vestlige mennesker har om Afghanistan utover nyhetssakene, er formidlet av bokens forfatter, Khaled Hosseini.
– Leserne får virkelig sett menneskene og hvor viktige livene deres er. Dette vet vi jo fra før, men å lese om det er noe annet.
– Lite ledelseslitteratur.
– Det var nok mer da jeg var yngre. Nå er det mer artikler fra Linkedin.
– Artikkellesing på nett, ja. Nattbordet har pådratt seg noe nakkevirvelproblematikk etter Trump.
– Du også!

Tine Austvoll Jensen