– Hva har du på nattbordet?

– Den siste romanen jeg leste i ett strekk var Carl Frode Tillers «Begynnelser». Den kombinerer det veldig alvorlige og det humoristiske. Jeg elsker svart humor. Det finner jeg masse av også i Agnes Ravatns bøker.

– Hva leser du i sommer?

– Jeg har nettopp kjøpt Magnus Marsdals bok «Frihetens mødre». Men siden jeg selv har skrevet en bok om frihet, havnet det i kategorien «jobb». I stedet gjenleser jeg «En ren besettelse» av Geoff Dyer. Jeg liker måten han skriver på.

– Dyer skal skrive bok om forfatteren D.H. Lawrence, men ender med å skrive om at han ikke gjør det?

– Han baler med om han skal skrive en roman eller den store kritiske studien, hva som er det perfekte skrivestedet og hvilken by han skal bo i. Boken handler om prokrastinering. Det morsomme er at han innerst vet at han ikke ville fått skrevet noen ting, om han fant den perfekte utsikten.

– Hvorfor tror du han utsetter skrivingen?

– Når man skal gi seg i kast med noe stort, som virkelig betyr noe, så er det angstbetont fordi man kan risikere å velge feil. Da er det menneskelig å flykte fra oppgaven. Boken er en haug med digresjoner, og det gjør den mer spennende og mindre forutsigbar enn en tradisjonell oppbygget roman. Mange romaner er skrevet etter en fast mal, men her vet man ikke hva som skjer rundt neste sving.

– Andre ting?

– Jan Stenmark er en illustratør og billedkunstner jeg ikke får nok av. Hans bok «Det började med fåglar» ser det tragikomiske i den menneskelige situasjon. Jeg er også spent på det neste som kommer fra Steffen Kverneland. En annen rar bok jeg setter pris på uansett humør er «Knots» av den skotske psykiateren R. D. Laing.

– Hva leste du som barn?

– Jeg husker godt to bøker: «Den lille prinsen», og «Fuglane» av Tarjei Vesaas som satt som en klo i 14-15-årsalderen. Både Mattis i «Fuglane» og den lille prinsen stiller de enkle, filosofiske spørsmålene. Og begge bøkene handler om lengselen etter nære og betydningsfulle relasjoner. Den lille prinsen reiser fra asteroide etter asteroide og leter etter en venn, men skjønner til slutt at det er en rose der han kommer fra som betyr noe – fordi det er den han har brukt tid på. Det er så allmennmenneskelig å jage rundt etter uvesentlige ting, men forsømme de relasjonene som gjelder. Det er det hjerteskjærende ved Carl Frode Tillers bok, at hovedpersonen etablerer en kynisk, ironisk distanse til dem som står ham nærmest, for å holde ut smerten.(Vilkår)