– Du er i Vietnam nå. Så da blir spørsmålet: Hva har du i reisevesken?
– Dette er jo mye lettere å svare på enn hva som ligger på nattbordet, for her er det lina opp. Jeg har den nye til Trude Marstein, «Så mye hadde jeg», jeg ble nesten ferdig med den på flyet.
– Den kan gjøre leseren ganske øm ved tanken på alle vanlige liv.
– Jeg har en forkjærlighet for vanlige liv som ikke er så vanlige allikevel! Og så har jeg med meg «Else går til psykolog» og «Tvang og tvil – en innsideberetning fra norsk psykiatri». Jeg har også med Torbjørn Færøviks «Drømmen om Asia». Jeg har jo ikke vært i Asia før, det nærmeste har vært Midtøsten, så denne begynte jeg på før jeg reiste. Og så har jeg med «En svunnen tid» av Kate Morton, som er en favorittforfatter. Noen vil kanskje kalle det kvinnelitteratur, selv om jeg ikke liker uttrykket.
– Fælt begrep. Nesten alle som nevner Elena Ferrante i denne spalten er kvinner. Gir ingen mening.
– Dritt irriterende.
– Alltid lest mye?
– Jeg vokste opp på en liten øy på Møre og Romsdal, og lærte tidlig at det er mye selskap i å lese. Så da ble det en hobby eller … ikke hobby, en ting å gjøre.
– Var det noen titler som du vil si formet deg?
– Jostein Gaarders bøker, det var det største som hadde skjedd meg. Jeg leste «Kabalmysteriet» om igjen for bare tre måneder siden. Så han var jo den store helten. Og så var det Harry Potter da, og spenningen med å vente på hver ny bok.
– Aha. Så du tilhører generasjonen som vokste opp sammen med Harry Potter?
– Ja! Jeg var 11, som ham, da den første boken kom. Men … ikke for å være fordomsfull her … men den generasjonen tilhører kanskje ikke du?
– Det er helt korrekt.
– Jeg husker også «Halvbroren» godt, den første voksenboken jeg lånte på biblioteket. Jeg var guide på den lokale stavkirken og leste i den mens jeg ventet på at tyskerne skulle komme fra Hurtigruten. Jeg så for meg den stavkirka da jeg leste Lars Myttings «Søsterklokkene», forresten!
– Hvilken stavkirke guidet du i?
– Kvernes. Den er veldig fin, men ikke blant de aller mest kjente, så noen dager ble det god tid til å lese.
– Noen bok som venter på deg når du kommer hjem?
– Jeg lot boken til Michelle Obama bli igjen, den var så stor. Og så lot jeg dagboken ligge igjen, så jeg gleder meg til å skrive i den når jeg kommer hjem.
– Åh, dagbok! Det er kultur! Når startet du?
– Da jeg var 11. Når man først har vennet seg til det blir det som å pusse tennene.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.