– Akkurat nå leser jeg en bok som egentlig er ganske utypisk for meg, «Språkets syvende funksjon» av Laurent Binet. Det er en slags DaVinci-koden med alle de store europeiske intellektuelle i hovedrollene, Foucault, Derrida, Kristeva og Eco, med biljakt og skyting.
– Endelig en thriller for morgenbladleserne.
– Ja, det kan du si. Et slags forsøk på å mobilisere dem til spenningslitteraturen. Den er ganske spekulativ og litt latterlig, men også morsom.
– Hva er mer representativ lesing for deg?
– Jeg er håpløst utrendy. Bøker som alle skriver og snakker om, blir jeg lei allerede før jeg har lest dem selv. Men tåler de tidens tann, blir jeg interessert allikevel. I det siste har jeg lest en del Coetzee. Hans «Life & Times of Michael K» begynner å bli noen år gammel, den er helt glimrende. På en måte ligner den noe på «Stoner» av John Edward Williams, i at de er så lavmælte at man ikke kan sette fingeren på hvorfor de er så briljante.
– En egenskap ved en roman det nok er vanskelig å bløffe seg til.
– Veldig vanskelig, skulle jeg tro. Jeg føler Per Pettersons «Ut og stjæle hester» også er slik. En annen bok jeg leste nylig er «Den blinde mannen i Sevilla», fascinerende, men også bestialsk og frastøtende. Ellers er jeg glad i å lese matematikk og fysikk på kvelden. Det er en veldig effektiv måte å få skrudd av alt, og man sovner med en gang.
– Men her forutsettes det at man er interessert i emnet i utgangspunktet?
– Ja! Men jeg har oppdaget at leser man noe som er for lett, da fortsetter hjernen bare med å kverne på alt det andre den holder på med. Men velger man noe som man synes er interessant, men tungt samtidig, da slår den seg av.
– Noen riktig gamle klassikere?
– Faktisk bestilte jeg nylig noen greske klassikere fra Gyldendal. Virgil har jeg lest før, men for veldig, veldig lenge siden. Det samme med «Den guddommelige komedie». Det er interessant å se hvordan eldre tekster påvirker den som kommer etterpå, og det er lite som har påvirket mer enn gresk og romersk litteratur.

Lasse Lien