–Hva har du på nattbordet og er det fargekoordinert?

– Haha! Overhodet ikke. Ingenting av det jeg har er fargekoordinert! Akkurat nå leser jeg «Alle dagers ende» av Jenny Erpenbeck. Det er en merkelig bok, den handler om en person som dør fem ganger. Første gang som spedbarn, neste gang som forelsket tenåring. Det er bare så langt jeg har kommet, men jeg vet at hun til slutt dør veldig gammel på et aldershjem i Berlin. Den ligger nå der!

– Men hvordan havnet den der?

– Det var en anbefaling fra en venninne som leser mye. Ellers reiser jeg mye, jobber og holder på og har venner som sier jeg må ta det med ro. Så jeg har også tenkt å lese Erling Kagges «Stillhet i støyens tid». Jeg har ikke åpnet den ennå, men gleder meg til å sette meg ned med den i helgen. Sammen med et glass rødvin.

– Nå ble Nattbordet tørst.

– Haha. Nå må jeg bare på en liten jobb i Lofoten først. Og helgene bruker jeg også til å bla i magasiner, D2 er favoritten. Det er den ultimate luksus.

– Litt usmakelig selvskryt her: Vel kan man parodiere og latterliggjøre D2, men det finnes da ikke så elegante bilag i avisene i særlig mange andre land?

– Det er helt riktig. D2 er ikke bare elegant, men troverdig og interessant. Det er mye glossy der ute i verden der innholdet er bare tull. Jeg husker hvordan jeg koste meg med A-magasinet tidligere, med dyktige fotografer. Men nå har jeg D2.

– Det var en tid da man kunne handle helgeaviser og magasiner i Narvesen ved Nationaltheatret, og føle seg som en konge. Men noe av magien virker borte nå.

– Ja, hva skyldes det, tror du. Jeg har slike nerdete tendenser, jeg er så interessert i farger og interiør at jeg kan fremdeles glede meg over magasiner. Men særlig slike som det nok bare selges fire eksemplarer av, med spesiell papirkvalitet eller løsninger som en liten bok innfelt i bladet og slikt. Det skjer ikke så ofte jeg kommer over slike, men moro er det. Så barnslig er jeg.

– Siden vi har en fagperson her: Bokyhyllens plass i interiøret? Nattbordet mistenker den for å forsvinne.

– Det er nok helt sant. Nå har jeg slike folk rundt meg at jeg ikke merker noe direkte til det selv. Men vet du, jeg tror det er på vei tilbake. Vi vil ha nærhet til ting, taktilitet.

– Så sent som på 70-, 80-tallet var det ikke helt uvanlig å gå inn i en stue der beboerne hadde samtlige bøker som var blitt kjøpt gjennom tre generasjoner.

– Og det var ikke så unormalt å spise middag ved oldemors bord. Nå er det mye ut og inn, bruk og kast. Men jeg ser forandringer, at unge mennesker søker jobb som ikke tar alt av deres tid.

– Jenny Twenge skriver i boken «iGen» at dagens tenåringer skiller seg fra foregående generasjon, «millennials» med en påfallende lavere interesse for å bli gründere. De vil ha en trygg jobb og solide mengder fritid.

– Uttrykket «selvrealisering» har gått gjennom en utvikling. Tidligere handlet det om en frihet i arbeidslivet, nå handler det om en frihet til fritid. De har ikke lyst til å jobbe seg i hjel. De har kanskje sett på oss, som har sittet med datamaskinen mellom knærne og lårene hver kveld. Huff, nå får jeg dårlig samvittighet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.