– Hva har du på nattbordet?

– «Kister av sink» av Svetlana Aleksijevitsj. Boken består av vitnesbyrd fra menn og kvinner som deltok i Sovjetunionens krig i Afghanistan, og deres pårørende. Datteren min har tegnet på omslaget, og det synes jeg er en fin metafor på hvorfor boken er så god. For vi får sitte ved siden av vitnene og klistre våre egne fortellinger til deres. Avstandene er ufattelig korte mellom å være antihelt hjemme, og intensiteten i å være på militært oppdrag.

– Er det rystende lesning?

– Det som kommer frem er opplevelsen av at vi alle er i stand til alt, gitt omstendighetene. Ingen fingre er lagt imellom. En venn plukket opp boken og spurte hvordan det var mulig å lese den. Men det er ingen sadisme eller sentimentalisering å spore hos forfatteren. Jeg foretrekker hennes journalistiske blikk fremfor krigsepos der vi dras gjennom felten med patosfylte anslag, og tragedier blir et bakteppe for forfatterens litterære prosjekt. Vi må tåle å være der i konflikter som er blitt forsøkt kollektivt fortrengt.

– Aleksijevitsj lar også folk snakke konkret om erfaringene sine?

– Ja, fortellingene er umedierte, med innslag av forfatterens blikk i korte øyeblikk der hun for eksempel beskriver fortellerens kroppsspråk, i uthevet skrift.

– Når og hvor leser du?

– Ofte flere bøker samtidig, en i vesken, en hjemme og en på atelieret. Nå, i Paris på kunstnerresidens med mann og barn, uten barnepass, er det litt som å bo og jobbe i barnehagen og atelieret på en gang.

– Er det flere bøker på trappene?

– Jeg skal lese «Motherism», der en dansk kunstner som er bosatt i Chicago omdøper modernismen. Og jeg gleder meg til den nye boken av Sinziana Ravini, redaktøren i tidsskriftet Paletten.

– Hva leste du som barn?

– Jeg fikk lese hva jeg ville i bokhyllene til de voksne, til og med Jens Bjørneboes «Uten en tråd», men ikke se Dynastiet på tv. Mange bøker har jeg vendt tilbake til, og de forandrer seg ettersom man tilegner seg erfaring. Sånn er det også med kunst. Jeg bodde ved siden av Munchmuseet som liten, og så alle bildene uten å ha erfaringsgrunnlag til å forstå dem. Men du forstår likevel! «Juleoratoriet» av Göran Tunström var en roman som var så vond at flere scener brente seg inn. Den har jeg aldri glemt.(Vilkår)