– Akkurat nå er det «A Farewell to Arms» av Ernest Hemingway som ligger der.
– En av de få verkene i litteraturhistorien der den halvstore italienske byen Udine vies plass. Det er relativt sjelden at informanter i denne spalten oppgir at de leser klassikere i nåtid. Hva fikk deg til å velge den?
– For noen år siden fikk jeg novellesamlingen «The Snows of Kilimanjaro», det var før jeg var vant til å lese klassikere. Det var en hel verden som åpnet seg, så jeg gikk videre til «For Whom the Bell Tolls».
– Hah! Siden du har vært aktuell i Dagens Næringsliv i forbindelse med avisens store pappapermdekning kan Nattbordet kontre med å anbefale novellesamlingen «Men Without Women». I tittel, om ikke i innhold, beskriver den en kjerne i pappapermens hensikt.
– Haha, ikke sant.
– Noe system på din lesing?
– Det går etter innfallsmetoden. Men er det noe som griper meg, holder jeg meg gjerne innenfor, fremfor å gripe an et nytt prosjekt. Særlig nå som jeg må lese så mye i forbindelse med jobben.
– Noen forfatterskap eller litteraturgenre som har dominert?
– Det blir noe politisk sakslitteratur.
– Nattbordet lufter sine fordommer: Thomas Piketty? «The Spirit Level»?
– Det blir en del norsk, for eksempel fra Manifest forlag. Gerald Cohen, som skrev «Why Not Socialism»? Og også klassikere innenfor denne sjangeren, jeg har vært innom min Marx. Av skjønnlitteratur kan jeg også trekke frem at jeg er en fantasynerd. George Martin, «Wheel of Time».
– Hvordan er det fatt med konsentrasjonen?
– Vet du hva, jeg synes dette er større og større tema. Jeg tror vår «attention span», i mangel av bedre ord akkurat nå, ser ut til å bli dårligere. Du ser det på hvordan man laget tv før. Med alle moderne distraksjoner blir det ikke bare mer utfordrende å lese sammenhengende, men å jobbe langsiktig. Derfor er det så fint med skjønnlitteratur, at man får øvd seg på å sette seg inn i noe annet enn seg selv. Også jeg, som har tusen ting å drive med samtidig, trenger den reaksjonen bøker gir. (Vilkår)

På nattbordet: Freddy Øvstegård