– Hva har du på nattbordet?
– I hvert fall ikke fag. Kona synes jeg er kjedelig nok som jeg er om ikke jeg skal lese fag hjemme også. Jeg har litt på nattbordet og litt på gulvet. Den siste jeg leste, og den burde vært obligatorisk for alle politikere, er «Kinas skjulte prinser» av Trond Jacobsen.
– Den gjør faktisk at leseren tolker Kina på en helt annen måte i ettertid. Forfatterens påstand er at dagens herskere er andre generasjon etter noen av ofrene for kulturrevolusjonen. Dette er deres erfaring med at folket får makt, og det eksperimentet har de så visst ikke tenkt å gjenta.
– Den er helt grensesprengende.
– Tillat Nattbordet å anbefale en annen bok som endrer ens syn på et asiatisk land, «The Cleanest Race» av B.R. Myers om Nord-Korea. De fleste bøker om det landet er helt like. Men ikke denne.
– Det høres absolutt ut som noe for meg! En bok jeg er blitt tipset om, men som jeg ikke har gitt meg i kast med ennå, er «Underkastelse» av Michel Houellebecq. Noen synes den er totalt urealistisk, andre at den er helt scary.
– Uansett hvor man faller, kan man ha interessante samtaler om den i ettertid.
– Jeg registrerer at mange i denne spalten leser krim. Det kan jeg skjønne, men selv søker jeg noe litt annet. Jeg leste lenge alt om Churchill, og kom syv hundre sider inn i den til Roy Jenkins, men da måtte jeg kaste inn håndkleet. Det er jo dyrisk interessant, men jeg klarte ikke henge med. Og nå ligger jeg egentlig lavt med Churchill-interessen, det er så mange som er blitt opptatt av ham.
– Nattbordet likte Stones før alle andre.
– Nå leser jeg Boris Johnson. Og noe som faktisk er på nattbordet, dette finner jeg ikke på, er «Lillelord»-trilogien. Det var den som fikk meg interessert i litteratur i utgangspunktet. Jeg kan garantere at det var den som førte til at jeg kjøpte min første leilighet i Eckersbergs gate. Selve leiligheten var jeg ikke så opptatt av, men å bo i den gaten som Borgen beskrev … Nå er livet mitt kommet nærmere siste bind, «Vi har ham nå». Jeg har også nylig lest en av Kafka som jeg ikke tror er av hans mer kjente, «Brevet til faren».
– Det finnes en perfid respons til den boken et sted, der noen har tatt på seg å formulere farens svarbrev til Kafka! Den inkarnerer det oppgitte sukk til tusenvis av fedre med følsomme og sytende barn!
– Haha, den må jeg få tak i! Men når jeg leser dette – jeg er jo oppi femtiårene selv – tenker jeg herregud, dette skulle jeg lest for tjue år siden. Jeg vurderer om jeg skal oppfordre min sønn til å lese den, men foreløpig holder jeg den skjult. En bok jeg må ha lest tre ganger, er familiekrøniken til Carsten Jensen, «Vi, de druknede».
– Han leste høyt fra boken under skriveprosessen i biblioteket i Marsdal, der handlingen utspiller seg, for å få tilbakemeldinger fra lokalbefolkningen.
– Og nå har de et museum der. Jeg var på Ærø, der Marsdal ligger, i 2004. Det er som å komme, ikke hundre år tilbake i tid, men til «Vi på Saltkråkan»-æraen, kanskje. Utrolig sjarmerende på alle måter.
– Hvem tipser deg om bøker?
– Ikke minst min kone. Slik får jeg lest kvinnelitteratur fra tid til annen. Mye av det er veldig bra.
– Her ble det en del lesing. Kanskje ikke fullt så mye tv?
– Det blir ikke så mye tv. Serier har jeg aldri kommet meg inn i.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.