– En Kindle, der jeg leser «Oryx og Crake» av Margaret Atwood. Jeg leste hennes «A Handmaid's Tale» i sommer, og måtte lese mer av henne.

– Har du, som Nattbordet, brukt masse fritid på å tenke på likheter og forskjeller mellom «A Handmaid's Tale»-serien og boken?

– Ja. Ofte er boken best, men det må jeg si, serien hadde noen grep. Samtidig er det interessant hva de ikke tok med i serien, i boken skriver jo Atwood at noe som går forut for den store omveltningen er et angrep på kongressen der «skylden legges på muslimene».

– Og dette er skrevet i 1985. Men det nevnes så vidt i en voiceover i serien, faktisk! En annen ting Atwood forutså er økt tilgjengelighet til porno, riktignok i form av hjørnekiosker og ikke internett.

– Smart dame. Jeg er ikke ferdig med andre sesong av serien, men der virker det som om de gønner på med mer vold enn forrige gang, med IS-aktige massehenrettelser.

– Nattbordet leser antagelig litt for mye om folkemord og den slags, og fant nylig en forklaring på hensikten med tilsynelatende meningsløs sadisme, med ydmykelser og henrettelser på offentlige gater og slikt: Overgrepene må være groteske for at de skal virke legitime.

– Åh! Hvis noe så grusomt gjøres mot dem, så må de ha fortjent det? Det var uhyggelig, og sikkert sant. Jeg har lest både «Gjerningsmenn» og «Soldater» fra Press forlag. Jeg tenker det er viktig å lese for å forstå hvordan mennesker gjør det de gjør, så man ikke sier det er «uforståelig» når mennesker blir tatt fra sine hjem, kjørt i drosjer til kaia og sendt til utryddelsesleir i Polen. Mennesker har en evne til å forklare sine grusomheter. I «Soldater» er det noen som begrunner drap av barn med at «det ville vært grusomt å la dem leve uten foreldrene». Jeg var nylig i Berlin der de hadde en fotoutstilling om «public shaming», hvordan de som stemte nei til utmeldelse av folkeforbundet eller var «raseskjendere» som hadde latt seg «defilere», var tvunget til å gå med skilt som proklamerte deres synder. Foran gikk det korps som spilte og folk langs gatene pekte og lo. Det minner om «walk of atonement»-scenene i «Game of Thrones», jeg er litt «Game of Thrones»-nerd.

– Med våre felles referanser kunne vi ødelagt absolutt hvert eneste selskap.

– Ha. Jeg har også lest Linn Stalsbergs «Vi var mange», om abortkampen. Og så gleder jeg meg til den siste til Jan Grue, som jeg synes skriver dritbra. I «Jeg lever et liv som ligner deres» går han gjennom sine foreldres brev og notater, alle de små tingene de måtte kjempe med. De fikk ikke med sønnens rullestol da de skulle til Syden, selv om de var blitt forsikret om at det skulle gå bra. Og utfordringene med å få automatisert dørene på skolen, rektor mente det ville være bra om elevene i stedet lærte seg å åpne døren for medeleven, men hvor blir det av autonomien da? Jeg liker hele den familien, egentlig. Alt Ida Jackson og Kristin Grue skriver er også bra. Og innenfor samme tema: Jeg elsker Olaug Nilsen og hennes «Tung tids tale». Man får en del aha-opplevelser, og som forelder lever man seg inn i følelsen av maktesløshet.

– Nattbordet fikk lignende aha-opplevelse av filmen «Get Out». Det er en skrekk/splatterfilm der en svart manns verste, uuttalte frykt om tilsynelatende velmenende hvite viser seg å stemme.

– Haha. Alle som føler at fordi de selv «ikke er rasister» umulig kan si noe som er krenkende. Det er så misforstått. (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.