– (Kakofoni. Høy stemning.)
– Ehem.
– Et øyeblikk, så skal jeg trekke meg unna litt her. Sånn. Tromsøfolk er så høylytte!
– Det skal de ha. Hva har du på nattbordet?
– Åh. Er det nå jeg skal rødme?
– Eller skyte ut brystet!
– Haha. Jeg kan ikke skryte på meg at det ligger noe særlig der. Har jeg bare forsikret meg om at vekkerklokken er riktig innstilt, sovner jeg med en gang.
– Det høres ut som du lever et begivenhetsrikt liv. Men på reise til for eksempel Tromsø?
– Da hadde jeg faktisk med meg sakspapirer. Huff, jeg er nok ikke noe spennende her.
– Ah. Men om du hadde kunnet velge helt fritt? Det ville vel ikke gått i sakspapirer hele tiden?
– Uten at jeg har noen navn på tungen, registrerer jeg at det skjer mye spennende i litteraturen nå, med tøffere språk og noen som er helt hemningsløst opptatte av seg og sitt. Før lengre flyturer hender det at jeg rasker med meg noe.
– Og man får inntrykk av det du nettopp sa at da går det kanskje ikke primært i Jo Nesbø, som vi får tro ikke skriver om seg og sitt?
– Jo Nesbø har jeg bare lest én bok av, tror jeg. Det sier ikke så mye om Jo Nesbø og ikke så mye om meg, men jeg er ikke så opptatt av krim. Da søker jeg heller noen som har noe å fortelle, som kan utvide min horisont.
– Store leseopplevelser i barn og ungdom?
– Min mor var, som sikkert mange andre mødre og fedre på den tiden, medlem av i hvert fall to bokklubber. Så da søsteren min og jeg knekket koden med lesing, tok vi for oss.
– Rett på, fra «ABC» og til John Irving uten mellomstasjon?
– Alt som kom i posten! Men jeg har jo selvsagt et kjempestort mål å lese mer.
– Starte på første bind av «Min kamp», kanskje?
– Å nei! Jeg har gjort flere heltemodige forsøk. Men jeg har opplevd det som grafsing jeg ikke har behov for, utleverende på en ikke-sympatisk måte. Dette til tross for at jeg synes Knausgård er interessant å høre på når han blir intervjuet. Etter hvert forsøk med «Min kamp» har jeg i stedet flyktet til Jonathan Frantzen.(Vilkår)

På nattbordet: Pål Adrian Hellmann