– Akkurat nå leser vi Maja Lundes «Snøsøsteren». Det blir ikke så veldig mye tid til å lese om dagen, men denne har slått så fryktelig an.
– Det kan være litt utfordrende for en familie å rekke både NRKs «Julekongen» og et kapittel fra «Snøsøsteren» hver dag? Hopper man over en dag, får man brått mye å ta igjen!
– Jeg har litt større unger så de ordner seg selv med Ipad tidligere på dagen. Så vi er à jour, men går ikke forbi dagens kapittel!
– En prektig lekse i behovsutsettelse. Så dere vet altså fremdeles ikke hvordan det er med trykkeren?
– Nei. Han virket hyggelig når det kom til stykket, men så har det nettopp mørknet allikevel. Så vi er spente nå. Siden vi leser denne har jeg også trukket frem andre bøker av Lunde, det har vært ålreit å lese igjen «Bienes historie». En annen bok jeg har liggende, og som jeg har kjøpt i flere eksemplarer til jul, er Andreas Tjernshaugens «Hvaleventyret». Det er en bok om hvalfangst. Jeg er fra Sandefjord og vi har jo en stolthet rundt hvalfangerhistorien, det er den som har gitt oss den byen vi har. Men i boken kommer det også frem andre sider ved hvalfangsten. Det gir den samme litt gufne følelsen som «Bienes historie». Er vi i ferd med å gjøre noe galt?
– Nattbordet har faktisk vært på hvalfangsthistorikerkonferanse i, hvor ellers, Sandefjord. Mens man ellers kan slite med å møte noen som vet hvor Sør-Georgia ligger, snakket alle i dette rommet i pausen om hvordan de hadde kommet seg dit.
– Haha. Og akkurat i Sandefjord er Sør-Georgia en del av lokalgeografien, selv om man må tilbake flere generasjoner til folk som reiste dit. Men jeg har slekt som har vært på hvalfangst, og søsteren min har vært hvalteller for Havforskningsinstituttet.
– Hvordan begynte du å lese?
– Det kan jeg nesten ikke huske. Jeg var lesehest som barn, det var omtrent den aktiviteten og distraksjonen vi hadde. Jeg gikk over alt som var, mye Nancy Drew. Kanskje det er derfor jeg har en hang til krim nå? Eller … jeg vet ikke om det var det som var utslagsgivende.
– Av denne spalten å dømme er fråtsing i Nancy Drew og Hardyguttene mer en predikator på at man forblir en leser, enn på at man senere leser krim. Kan du huske overgangen til voksenlitteratur?
– «Kristin Lavransdatter», den talte veldig til min interesse for voksenlivet. Og jeg liker historiske romaner der man kan identifisere seg med mennesker på tvers av tiden.
– Hos Nattbordet går det for tiden i «Røvet av vikinger». Den fungerer, barna kommer schmækk tusen år tilbake i tid.
– Åh, den husker jeg! Er det ikke noen ganske bestialske scener, der en trellekvinne får avskåret øret sitt?
– Jo. Og den voksne leseren skjønner hun blir utsatt for massevoldtekt, men for barn er det umulig å få med seg.
– Nei, jeg kan ikke huske noe slikt. Men det er utrolig hvor friske voldsskildringer man kan lese om og allikevel sove godt om natten. Noen av bøkene til Nesbø, hvis man virkelig skulle ta det innover seg … Men jeg husker en bok av Stieg Larsson. Da tenkte jeg «nei, nå holder det» og la den fra meg.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.